Det gikk ikke bra med verken Brasil eller Italia i fotball-VM, men oppgjøret mellom italienske Stefano Bollani og brasilianske Hamilton de Holanda endte med en voldsom hjemmeseier – til begge to.
Den italienske mesterpianisten Stefano Bollani og den brasilianske virtuosen Hamilton de Holanda – bedre blir det ikke.
Foto: Camilla I. Røsbak
41 år gamle Bollani, som vi kjenner her hjemme fra samarbeid med Stian Carstensen og en glitrende konsert i Molde i fjor med hans egen trio – der han blant annet tolker Bjørn Eidsvågs “Gleda”, er i mine ører en av de meste ekspressive, utadvendte og mest virtuose som finnes i dagens moderne jazz. Hamilton de Holanda, som er tre år yngre, er et relativt ukjent navn for oss her i Europa, men på hjemmebane i Brasil er han superstjerne. Hvorfor fortalte han oss raskt med sin 10-strengers bandolim – en slags storebror til mandolinen. Makan til virtuositet på et i utgangspunktet vanskelig instrument skal man leite et rimelig godt stykke etter.
Samarbeidet mellom de har vart siden i 2008 og i fjor kom deres live cd-debut på ECM som fikk voldsomme anmeldelser verden rundt. Det er både til å fatte og begripe.
Den gode timen de to ga oss i Molde som bestod av alt fra brasilianske folketoner, via originalmateriale og låter av Buarque, Jobim og Piazolla, var intet mindre enn føde for sjela – og uendelig vakkert og lekent.
De to førte samtaler, vare og sarte, heftige og temperamentsfulle, alvorlige og humoristiske, lyriske og massive – alt dette og mye mer var på plass i løpet av denne lykkepillen av en konsert og mitt store høydepunkt under årets Moldejazz.
Virtuosen Stefano Bollani – Italias framtid er lys til tross for fadesen under VM.
Foto: Camilla I. Røsbak
Magikeren Hamilton de Holanda – også Brasils framtid ser lys ut.
Foto: Camilla I. Røsbak
Gårsdagen blei innleda med den spennende kvintetten Mopti som kom, så og vant JazzIntro-prisen i Molde for to år siden. Nå har bandet tatt ytterligere steg etter debut-skiva “Logic” og de presenterte helt nytt stoff for oss sammen med DJ-en og elektronikeren Bendik Baksaas.
Mopti med heftig assistanse av Bendik Baksaas – tøft!
Foto: Camilla Grünewald
Trompeter Kristoffer Eikrem, sopran- og tenorsaksfonist Harald Lassen, gitarist David Aleksander Sjølie, bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen er både hver for seg og kollektivt noe av det ypperste kongeriket har å by på innefor moderne improvisert musikk. Med Mopti, som jeg på mange måter opplever som dette tiårets svar på 80-tallets supergruppe Masqualero med Andersen, Balke, Brunborg, Christensen og Molvær, så skaper de stadig nye landskap og sjøl om musikken til tider er løs, så er den også kraftig strukturert. På det heftigste gir Mopti oss en en egen type avantfunk de er heilt aleine om. Assosierte Bendik Baksaas gir bandet, og oss, en ytterligere dimensjon og sjøl om Mopti kan være krevende og utfordrende, så er det et band med masse potensial og med mye substans til den som gidder å ta utfordringa.
Gårsdagens hovedkonsert stod den amerikanske trommeslageren Terri Lyne Carrington for med sitt Mosaic-prosjekt.
Terri Lyne Carrington – ei lysende stjerne både som trommeslager og orkesterleder.
Foto: Andreas Jørgensen
Med et stjernelag bestående av Tia Fuller på altsaksofon, Ingrid Jensen på trompet og Rachel Z, som vi kjenner her hjemme fra samarbeidet med Bendik Hofseth i Steps Ahead, på tangenter, Josh Hari på basser, Matt Stevens på gitar og ikke minst Lizz Wright på vokal, ga Carrington & Co oss akkurat det vi kunne forvente, men heller ikke noe mer.
Lizz Wright, Tia Fuller og Ingrid Jensen ga oss det vi kunne forvente.
Foto: Andreas Jørgensen
Repertoaret bestod av ei blanding av låter henta fra Nick Drake, Beatles, standardlåter og gospel – alt i arrangement av Carrington – og sjølsagt var det bra, men det lille ekstra mangla likevel. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette er proffe amerikanere på tur og Lizz Wright er en av mine absolutte favorittvokalister innenfor dette feltet, og hun ga meg nok en gang aller mest med sin ro, autoritet og utstråling, men det er dette med det nesten udefinerbare som altså ikke var der. Hyggelig, men stort sett fort glemt.
Da er vi like godt i gang med den siste dagen på årets Moldejazz. For mange av oss starta den med herlig solooppgang rundt 6.30 og en tur opp i vakre Reknespraken der Karl Seglem med sju av sine nærmeste venner ga oss en bortimot perfekt start på lørdagen. Break of Day in Molde!
Karl Seglem og noen av hans beste venner ga oss en bortimot perfekt start på lørdagen.
Foto: Andreas Jørgensen
