Bill Frisell er en av verdens ledende jazzgitarister. Her skuer han bakover – og fremover – og hyller sin barndoms pop- og countryhelter.
Bill Frisell i sin hule i Seattle med noen av sine gitarer og sin største fan.
Vi må tilbake til tidlig 80-tall for å finne fram til det første møtet med Bill Frisell her hjemme. Arild Andersen fikk muligheten til å sette sammen sitt drømmeband til Moldejazz og der skulle egentlig Allan Holdsworth spille gitar. Så viste det seg at den fingerrappe engelskmannen ikke kunne lese noter og Andersen måtte tenke nytt på grunn av kort øvetid. Via ECM-guru Manfred Eicher fikk Andersen høre om en Frisell fra Sambandsstatene og plutselig var den beskjedne og svært så hyggelige Frisell på plass i Idrettens Hus i Molde sammen med ikke fullt så beskjedne Alphonse Mouzon på trommer og John Taylor på piano. Hvordan den fantastiske konserten tok av kan man høre på ECM-innspillinga “Molde Concert”.
Fra da av har også karriera til Frisell tatt noe så voldsomt av og sammen med Jan Garbarek, Paul Motian, Charlie Haden, Joe Lovano, John Scofield, Pat Metheny, Elvis Costello og gudene vet hvem, har han vist en rekke sider av seg sjøl. De aller viktigste sidene har likevel han fått fram gjennom sine egne mangfoldige prosjekt og flere titals plateinnspillinger – det være seg så straight jazz som Frisell kan spille til pop-, country- og bluegrassinfluert musikk. Bill Frisell er og blir en original og “Guitar in the Space Age!” er på ingen måte noe unntak.
Slik så Bill Frisell ut da han slo gjennom for noen tiår siden.
Sammen med pedal steel-gitaristen guru Greg Leisz, som også spiller tradisjonell gitar her, bassisten Tony Scherr, som også bidrar på akustisk gitar, og trommeslager, perkusjonist og vibrafonist Kenny Wollesen, som også jobber med Tom Waits, tar Frisell oss med tilbake til musikken som prega han under oppveksten og som har fulgt han siden. Det betyr låter som Brian Wilsons “Surfer Girl”, Ray Davies´ (Kinks) “Tired of Waiting for You” og selveste “Telstar” av Joe Meek. Her står godlåtene i kø, countryspor også – Merle Travis´ “Cannonball Rag” -, Lee Hazlewood er representert med to låter og i tillegg har Frisell sjøl skrevet et par.
Bill Frisell gjør låtene på et mildt og vennlig vis, men uansett tar det kun et hundredel av et sekund å skjønne at det er Bill Frisell som er på ferde. Absolutt ingen andre på denne jorda i alle fall har en slik tone i gitaren sin og ingen andre spiller med en inderlighet som Bill Frisell.
“Guitar in the Space Age!” kom som en overraskelse fra Bill Frisell. Det gjør det forsåvidt alltid fra den usedvanlig hyggelige gitarhelten. Her er det bare å hygge seg spent i hjel – helt til neste overraskelse kommer.
Bill Frisell
Guitar in the Space Age!
OKeh Records/Sony Music
