Dylan goes Sinatra

Jeg hadde aldri sett eller hørt for meg at Bob Dylan skulle covre Frank Sinatra. Aldri. Selvsagt gjør han også det bare som Bob Dylan kan – styggvakkert og usedvanlig personlig.

To av de aller største, Frank Sinatra og Bob Dylan, hadde en voldsom respekt for hverandre.

Jeg må først som sist bryte sammen og tilstå at det er noen millioner der ute som har et nærmere forhold til Robert Zimmerman – aka Bob Dylan – enn meg. Jeg kjenner mennesker som ofrer det aller meste for å overvære nok en Dylan-konsert sjøl om de har bortimot 100 på cven allerede. Jeg har en hel en på samvittigheten, riktignok en legendarisk en der Van Morrison kom på som uventa gjest, men synes likevel at Dylan er en unik og spennende artist. Sjøl om min bakgrunn er ganske så begrensa, så blei jeg like overraska som de mest ihuga Dylan-kjennerne da jeg skjønte at “Shadows in the Night” var en reinhekla Sinatra-hyllest med låter fra The American Songbook alle sterkt forbundet med Ol´ Blue Eyes.

La det være klart med en gang: dette er så flott og inderlig som bare Dylan kunne ha gjort det. Han gir oss sine versjoner av 10 av noen av Sinatras mest kjente sanger som “I´m a Fool to Want You”, “The Night We Called it a Day”, “Autumn Leaves”, “Why Try to Change Me Now” og “What I´ll Do”. Sjølsagt gjør han det langt i fra Sinatras måte å gjøre det på med hans fantastiske frasering og klokkeklare stemme og med storband og strykere i ryggen.

Sambandsstatenes svar på Ole Paus gjør det helt nedpå og med et enkelt fem mannns band med bass, pedal steel gitar, to gitarer og perkusjon. Sjøl om dette er låter ofte tolka av jazzfolk, så tar Dylan det mer i retning av country og americana. Det gjør han på et så ekte og inderlig vis at Frankie Boy garantert sitter oppe på skya si med en tynn en og smiler bredt.

Bob Dylan kommer aldri til å bli den sangeren som synger vakrest på denne kloden. Det han uansett gjør er å være så dønn ekte og så dønn Dylan som vel mulig sjøl om det er med et materiale som egentlig er langt unna han – eller kanskje det ikke er det likevel?

Jeg kommer nok fortsatt ikke til å fly kloden rundt for å høre Bob Dylan, men det jeg garantert kommer til å gjøre fra nå av er helt sikkert å spille min største Dylan-overraskelse, “Shadows in the Night”, mange ganger i åra som kommer.

Bob Dylan

Shadows in the Night

Columbia/Sony Music

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg