På vei til topps

Vokalisten Ine Hoem har vaka i vannskorpa noen år nå. Med “Angerville” kan hun ta steget opp blant stjernene – også langt utenfor våre egne grenser.

Ine Hoem er en vokalist med et enormt potensial.

Sjøl om Ine Hoem bare er 28 år ung, så er hun blant dem vi har hørt om og hørt i mange år allerede. For min del var det i trioen PELbO jeg først fikk ørene opp for den spennende og originale vokalisten.

Etter at bandet takka for seg, så har Trond Bersu og Kristoffer Lo ikke akkurat gjemt seg bort. Sammen med flere andre fra jazzmiljøet utgjør de i dag en av de største norske popsuksessene med Highasakite. Det er også i noen av de samme spora Ine Hoem går og det kan ikke være tilfeldig at store deler av norsk popelite anno 2015, som nevnte Highasakite, Ellen Andrea Wang, Emilie Nicholas og Susanne Sundfør, alle har mer eller mindre sterke bånd til jazzmiljøet. Hoem har, som et par av de andre vokalistene nevnt her, også sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim og kvalitetskriteriene de har fått med seg derfra er på alle måter med videre.

Ine Hoem har tydeligvis lært mye om å fortelle historier av sin far, dikterhøvdingen Edvard Hoem.

I mine ører har Hoem aldri vært noen jazzvokalist i tradisjonell forstand verken i PELbO eller i forbindelse med sin EP-debut for et par år siden, “The Island”. Med den virkelige debuten “Angerville” er det en sofistikert og særdeles kvalitetsbevisst popmusiker vi møter. Hun har sammen med produsent Kristoffer Bonsaksen, som også har hatt en finger med i spillet når det gjelder både Highasakite og Emilie Nicholas, laga et pent, sterkt og personlig visittkort som forteller oss at dette lille landet vårt heldigvis er befolka med et vanvitig stort antall flinke vokalister og låtskrivere.

Hoem er en historieforteller av stort format og det er kanskje ikke så rart når vi vet at opphavet, Edvard Hoem, har vært en solid inspirasjonskilde. Støtteapparatet på musikersida med blant andre Trond Bersu og Erland Dahlen på trommer, Erlend Slettevoll på tangenter og Trygve Waldemar Fiske på bass, forteller det meste om hva slags kvalitet vi snakker vi om på det området også.

Låtene ha et fint spenn over seg, sjøl om ikke alle blir lagra på harddisken ved første gjennomhøring – noe som kanskje er en stor fordel? – og Hoem er heldigvis miksa langt frem i lydbildet, noe som gjør et hennes vakre og sterke uttrykk og hennes “ekte” tekster kommer godt frem.

Ine Hoem er på god vei. Hun har antyda at hennes beste album kanskje kommer først når hun er 35. Hvis det er tilfelle kommer det til å være himmelropende bra for “Angerville” er allerede dritbra.

Ine Hoem

Angerville

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg