Den cubanske pianisten Omar Sosa har laga sitt heftigste visittkort så langt. Det sier ikke så reint lite.

Omar Sosa – det skjer noe med og rundt han.

Pianisten, komponisten og bandlederen Omar Sosa begynner å nærme seg 50 med stormskritt. Helt siden han forlot Cuba i 1993, han er bosatt i Barcelona nå, har han vandret sine egne veier og det forsetter han med på “Ilé” – som etter den cubanske lucumi-tradisjonen betyr hjemland og/eller jord, der han fusjonerer en rekke cubanske tradisjoner med blant annet impulser fra Afrika, klassisk musikk, flamenco, jazz og latin.

Omar Sosa med sin fyrrige afrocubanske kvartett.

Sosa har nå med seg sin barndomsvenn fra hjembyen Camagüey, trommeslageren Ernesto Simpson, som han lytta på musikk sammen med hver søndag før de begynte å spille sammen. Nok en musikant fra den samme byen, saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Leandro Saint-Hill, utgjør nok et hjul på vogna mens elbassisten Childo Tomas kommer fra Afrika, nærmere bestemt Mosambik.

I tillegg har Sosa invitert med seg en rekke gjester, både vokalister og rappere, og ikke minst far og sønn Eladio “Don Pancho” Terry på chekere og Yosvany Terry på sopransaksofon og chekere. Det er med på å fylle ut det musikalske bildet som gjør “Ilé” til et verdensmusikk-visittkort av de sjeldne og unike.

Omar Sosa har i mange tilfeller framstått som litt sær i sitt musikalske uttrykk. “Ilé” er så avgjort ikke sært. Det er derimot hans mest tilgjengelige og kanskje mest spennende noensinne – uten han på noen måte har kompromissa med sine idealer.

Omar Sosa

Ilé

Skip Records/MusikkLosen