Den magiske tonen

Nok en gang har jeg fått oppleve den – den magiske tonen til Jan Garbarek. Når den så blei omringa av Kåre Kolves flotte bestillingsverk og den urheftige engelske trioen Troyka, så blei mitt første møte med Trondheims Jazzfest av det særdeles hyggelige slaget.

Tonen og musikken til Jan Garbarek er fortsatt magisk.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Jazzfest har sine røtter helt tilbake til slutten av 70-tallet.

Etter en litt trøblete start, har Trondheim Jazzfestival vært i konitinuerlig drift siden 1994. Det skulle nesten bare mangle for en by som av mange blitt blir sett på som kongerikets jazzhovedstad. Mye av årsaken er sjølsagt den berømte jazzlinja ved NTNU, som har eksistert siden 1979, og som har frembragt noen av de beste jazzmusikerne ikke bare her til lands, men også langt utenfor våre egne grenser. Jazzlinja og dens musikanter – både forhenværende og nåværende – er fortsatt med på å prege Jazzfest.

Jan Garbarek Group låter fra tid til annen ganske forutsigbart.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Noe forteller meg at inspirasjonen til den mye omtalte jazzlinja kommer fra det som skjedde rundt de fire store i norsk jazz på 60-tallet. Da snakker vi om Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal – ikke minst Garbarek som den i dag i dag er ledestjerna i norsk jazz på mange vis. Terje Bjørklund, som var sentral i opprettelsen av jazzlinja, spilte blant annet med Garbarek på 60-tallet og tok garantert med seg impulser derfra til jazzlinja.

Med et slikt bakteppe var det nok en gang svært hyggelig å kunne møte Jan Garbarek, som alt for sjelden spiller på norsk jord. Etter ei Nobelforelesning som introduksjon av May-Britt Moser, åpenbart en Garbarek-fan i ultraklassen, møtte TONEN bortenfor alle toner oss. For min del har den vært med meg siden begynnelsen av 70-tallet og jeg må ærlig innrømme at den snakker like sterkt følelsesmessig til meg nå som den gang. Det er en styrke, varme og personlighet i den Tonen som ikke kan sammenliknes med noen annen.

Moser fortalte – Garbarek sa som vanlig ikke et eneste ord under konserten – at denne dagen var helst spesiell for Garbarek. Det var nemlig på dagen 70 år siden hans far hadde sluppet ut av tysk fangenskap. Nå skal ikke jeg påstå at det var mulig å “høre” i spillet hans, men hans måte å fortelle historier med sin musikk er uansett unik. Jeg vet ikke om noen som kan bygge en musikalsk fortelling som Jan Garbarek og når han gjør det med mye norsk folkemusikk i fundamentet og perkusjonist Trilok Gurtu tilsetter sine doser med indisk krydder, så omfavnes på et vis hele verden.

Garbarek spilte mye sopran i løpet av denne konserten. Tonen er der uansett om det er sopran eller tenor det dreier seg om og repertoaret i konserten, som varte i vel to timer, bestod av mye musikk jeg ikke hadde hørt før samt “hitlåter” som har levd noen tiår allerede – om som vil fortsette å leve.

Med seg, i tillegg til perkusjonsunikumet Gurtu, hadde Garbarek sitt vanlige band med den tyske tangentherren Rainer Brüninghaus og den portugisiske elbassisten Yuri Daniel. Jeg er ikke begeistra for tangenttrakteringa til Brüninghaus. Han er rytmisk uspennende og tildels svært forutsigbar i sine soli. Jeg vet at han skal bygge det hele opp til et voldsomt crescendo eller to – og det gjør han – og det gir meg ingenting. Når han så setter seg bak flygelet med ryggen til salen når han ikke spiller, så “snakker” han ikke noe mer til meg. Sånn er det bare.

Den store beholdninga for meg er far sjøl – Jan Garbarek. Mannen, musikken, spillet – TONEN – er intet mindre enn makeløs og unik. En Nobel-musikant – intet mindre.

Kåre Kolve er et av de gode menneskene fra Voss – det høres.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Kåre Kolve (50) er et ekte barn av jazzlinja i Trondheim der han gikk fra 1984 til 1987. Som sin tenor- og sopransaksofonspillende kollega Tore Brunborg – også han med bakgrunn fra jazzlinja – så er Kolve blant de gode menneskene fra Voss.

I motsetning til Brunborg og mange av de andre fra jazzlinja, så har Kolve blitt værende i Trondheim og det var på høy tid at han fikk anledning til å skrive og framføre sitt første bestillingsverk – eller tingingsverk som det vel heter på vossisk. “Interactions”, som han hadde valgt å kalle verket, kommer til å bli stående som noe Kolve skal være stolt over resten av sitt liv.

Han hadde laga et sett med låter som blei til en vakker helhet – fra det meditative til det eksplosive. Noen ganger var det en slags ECM-lyrikk over det, mens andre ganger var det en direkthet som snakka til oss umiddelbart.

Når han så hadde fått sammen drømmebandet sitt med megatalentet Espen Berg på piano, Mathias Eick på trompet, Per Oddvar Johansen på trommer, Anders Jormin på bass og vetlebror Ivar Kolve på vibrafon, så hadde han funnet fram til den perfekte “befolkninga” for at musikken skulle bli interaktiv, vakker, sterk og ikke minst personlig.

Kåre Kolve er et godt menneske. Det skinner tydelig gjennom i både musikken og spillet hans. Må noen sørge for at “Interactions” både kommer ut på plate og ut på veien – denne musikken og dette bandet er alt for viktig og for bra til å bli lagt i en skuff etter en gangs spilling.

Kåre Kolve hadde samla drømmebandet sitt.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Den første kvelden for min del blei avslutta sammen med den engelske trioen Troyka. Siden Garbarek spilte et relativt langt sett, så blei det et avkorta med trommeslageren Joshua Blackmore, keyboardisten Kit Downes og gitaristen Chris Montague, men langt nok til å skjønne at her hadde vi med et kollektiv å gjøre som hadde noe eget å fare med. Som min sidekvinne Sidsel Endresen korrekt karakteriserte bandet: Det er sofistikert kontemporært samtidig som det er funky – meget godt oppsummert, spør du meg.

Det er et vanvittig trøkk i musikken som henter med seg inspirasjon fra de fleste kilder innen moderne rock og jazz. Musikk som ungdommen lika detta, som en tidligere kollega ville ha sagt.

Et godt tips: følg godt med på hva Kit Downws foretar seg i åra som kommer – der kan det skje veldig mye spennende.

Min første dag på Jazzfest eller Trondheim Jazzfestival blei av det slaget som ga mersmak – og jeg lover nye rapporter også de neste dagene.

Troyka – blant det hippeste fra fotballøya.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg