Det flotte mennesket, gentlemannen og den unike pianisten John Taylor gikk bort på fredag 72 år gammel. Med det har en klang og ei stemme stilna, men heldigvis lever mye av hans genialitet videre.

John Taylor – 1942 – 2015. Ei helt spesiell stemme har stilna.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I mai møtte jeg John Taylor for siste gang – under Maijazz i Stavanger der han spilte med Marilyn Mazur. Jeg var så heldig å få tilbringe flere timer sammen med han under fire øyne og ører der han delte av sin livsvisdom og sine utallige historier fra et rikt og spennende liv. Vi har møtt han mye her hjemme både sammen med Jan Garbarek, Jon Christensen og Arild Andersen og de seineste åra i trioen Meadow sammen med Tore Brunborg og Thomas Strønen. Uansett setting så satte Taylor sitt helt spesielle bumerke på musikken og når disse ordene skrives så lytter jeg til hans fantastiske soloinnspilling “Songs and Variations” fra 2005 – året etter at han spilte en uforglemmelig solokonsert i Molde.

John Taylor døde etter et massivt hjerteattak der han elsket å være. Han skulle til å opptre på en festival i Frankrike da hjertet ikke ville mer.

En av de tinga vi snakka om i Stavanger vet jeg Taylor ikke ville ha noe i mot om jeg delte: Tell Jan I´d like to make some more music with him. I´m ready.

Slik skulle det ikke bli, men det John Taylor gjorde både med Garbarek og andre finnes der for alltid.

I stor respekt for en varm og inderlig sjel – takk for følget.

Her følger min anmeldelse av “Songs and Variations” fra 2005.

Songs and Variations

De som var tilstede på Forum en varm sommerkveld under fjorårets Moldejazz for å høre på den engelske pianisten John Taylor, vet at de har veldig mye å glede seg til på denne soloutgivelsen. I mange tiår har den usedvanlig hyggelige gentlemannen i mine ører vært blant den aller ypperste jazzpianoeliten, men fordi han kommer fra fotballøya og ikke fra den andre sida av dammen så har han aldri fått den anerkjennelsen han har fortjent.

Uansett hvilken setting vi har truffet på den 62 år gamle John Taylor, så har han satt sitt umiskjennelige preg på det som har skjedd musikalsk. På 70-tallet var han mye å høre med landsmenn som John Surman, Alan Skidmore og Ronnie Scott og i trioen Azimuth, som han dannet sammen med Kenny Wheeler og sin daværende kone, vokalisten Norma Winstone. På 80-tallet fikk vi høre Taylor stadig mer her hjemme sammen med Arild Andersen – “A Molde Concert” – og Jan Garbarek, som han spilte fast med i noen år.

De seinere åra har vi fått hilse musikalsk på Taylor stort sett i triosammenheng, med bl.a. Joey Baron og Peter Erskine på trommer og Palle Danielsson og Marc Johnson på bass. Som alle pianister som beveger seg i slike landskap, har også Taylor henta mye inspirasjon fra Bill Evans noe som kjennes igjen i hans klangideal og i hans rytmiske dristighet. I triosammenheng har han, som Evans, gitt sine medmusikanter høyst utvidede fullmakter.

Som i Molde i fjor får vi på “Songs And Variations” møte John Taylor mutters aleine. Musikken er spilt inn henholdsvis i Italia og i Tyskland i 2004 og i år. Alle de 11 låtene er skrevet av sjefen og flere av dem låter som om de kunne gå rett inn i standardskatten. Om det er måten Taylor behandler sine egne låter på eller om det er kvaliteten på komposisjonene som gjør at opplevelsen blir slik vet jeg ikke, men totaliteten i det John Taylor serverer oss er i alle fall av en slik kvalitet at dette oser kvalitet tvers gjennom.

Musikken er søkende, vakker, tildels melankolsk og hele tida på vei til et nytt sted. John Taylor er en melodiker av aller ypperste klasse og en klangmester som hører hjemme blant de største pianoimprovisatørene. “Songs And Variations” er et mesterstykke og sprer masse varme akkurat i det høsten har tenkt å feste grepet.

John Taylor i aksjon, plater han har spilt inn sammen med Arild Andersen og Jan Garbarek og trioen Meadow med Tore Brunborg og Thomas Strønen.