Julie Dahle Aagård er en vokalist og formidler av det sjeldne slaget. Hun er av typen du tror på fra start til mål.
Julie Dahle Aagård sammen med stjernelaget sitt.
Foto: Tor Hammerø
De som har fulgt Dahle Aagård fra hennes første cd, den heftige soulskiva “Stompin´ Feet” i 2009, og fram til årets inderlige og djupt personlige “Lauvet”, med alle tekster på hennes morsmål nordtrøndersk, vet at det er ekte vare uansett hvilken utgave vi møter av henne.
Dahle Aagård er i besittelse av en sceneutstråling av de sjeldne der hun inntar den lille, intime scena på Herr Nilsen barbeint. Måten hun binder sammen låtene på forteller oss at det ikke har vært noen lys og enkel vei fram til der hun står i dag – alle tekstene er “bekmørke”, forteller hun med et smil samtidig som hun mener det. Sjøl festen hun synger om – alle tekstene og all musikken er det hun sjøl som har skrevet – ender opp bekmørk! Likevel er det slik at Dahle Aagård greier å framstille alvoret på et varmt og inderlig vis – vi tror på henne og vi heier på henne.
Når hun så omgir seg med et stjernelag med Bjørn Holm på elbass, Erik Holm på trommer, Kristian Kvalvaag og Kjetil Steensnæs på allehånde gitarer og ikke minst maestro Anders Aarum på tangenter, så er hun i de tryggeste og beste hender og de behandler låtene hennes med pietet og varme. Når så herr og fru Dahle Aagård og Aarum sendte oss ut i seinsommerkvelden med en unik duoversjon av Evert Taubes udødelige “Så skimrande var aldrig havet”, så var det liksom ikke så mye mer å be om.
Om dette er country, americana, soul, pop, vise, jazz eller gudene vet hva, er absolutt uvesentlig. Det er varm og inderlig musikk servert oss av varme og inderlige mennesker. Selv om det er mørkt så ser man lyst på livet etterpå.
PS Dere som ikke hadde anledning til å være på Herr Nilsen, bør benytte muligheten til å tilbringe tid med Julie Dahle Aagård gjennom å skaffe dere “Lauvet”. Dere som var der også forresten!
Julie Dahle Aagård
Herr Nilsen, Oslo
7. september