hits

Alt om meg selv

kommentarer

Etter å ha fulgt Vetle Lid Larssen i gatene, kafeene, spaltene og bøkene de seineste 30 åra, er det et imponerende og kraftig, men ikke overraskende bilde han gir oss av far sin og seg sjøl.

Vetle Lid Larssen - ondt ærlig.

"Slik ble det: Vi brukte et liv til å snakke om uvesentligheter." Sier Vetle Lid Larssen og legger like mye skyld på seg sjøl som sin far. Vi snakker om to personligheter i norsk kulturliv vi mener i kjente/kjenner, men etter å ha tilbragt noen få intense dager sammen med de to mellom disse permene, så skjønner jeg jo raskt at det gjorde i alle fall ikke jeg.

Vetle Lid Larssen og jeg har vaket i hverandres periferi i flere tiår. Han inntok ethvert kafélokale med frakken slengt skjødesløst, men nøye gjennomtenkt over skuldrene med frakkeermene fri og med ei voldsom bunke aviser fra fremmede land klart synlige. Han nikket til høyre, han nikket til venstre som det blei sagt om andre "storheter" også. Han har alltid vært hyggelig å slå av en prat med og han hadde alltid noe å melde.

Nå skjønner jeg en hel del mer om hvorfor han blei som han blei og hvorfor han er som han er: Han vokste opp i en skygge og han hadde ikke noe valg - han måtte komme ut av den. Hvis ikke kom det til å gå til helvete - så enkelt, så brutalt. Han stiller sjøl spørsmålet hvorfor han skjøv far sin - far min og mor min er en morsom språklig variant fra en riksmålsmann forresten - fra seg. Svaret kommer i løpet av denne sterke historia: Det var livsnødvendig.

Lid Larssen tar oss med gjennom en spesiell oppvekst der hans kjente far, den etterhvert landskjente og elskede skuespilleren Lars Andreas Larssen - som kom fra beskjedne kår fra Melbu i Vesterålen, et lite steinkast unna fasjonable Oslo Vest kan man vel si - først var det store forbildet, men etterhvert blei viktig å ta avstand fra. Det gjør Lid Larssen med en ærlighet og inderlighet som er unik og en strålende penn. Hans observasjonsevne er glitrende helt fra barnsbein av og han legger ikke skjul på noe - han er ondt ærlig både med seg sjøl og sine omgivelser. Det er ikke sikkert alle er like glade for det, men for meg har det vært viktig for at hele bildet skal males. Hadde det vært gjort annerledes, kunne boka like godt vært skrota. Og han gjør det med humor: Jahn Otto Johansen så ut som han hadde stukket av fra taksidermologisk institutt - jeg har spurt klokere mennesker enn meg og vet nå at det handler om utstoppa dyr - på Blindern! Og Wenche Foss som var gift med godseier Stang - en familie som hadde lespet i seks generasjoner.

Lid Larssen sparer heller ikke seg sjøl og omtaler seg om en selvbevisst, oppblåst, ambisiøs tulling som bare tørstet etter å overgå sin far. "Jeg var besatt av meg selv", innrømmer han også. Det gjør at denne beretninga bare blir mer og mer troverdig og viktig og da er det nesten udanna å nevne at tidligere statsminister Odvar Nordli blir kalt Oddvar.

Lars Andreas Larssen - et stort og lite menneske som sakte blei borte.

Dette er historia om to sterke personligheter som elska hverandre, men som gjorde det så sterkt at de måtte bort fra hverandre. I følge Lid Larssen var det far min som reiste fra han. Det er jeg ikke så sikker på, men det får bli opp til hver enkelt å avgjøre. Uansett førte det til et opprør så sterkt og langvarig som vel tenkelig. Lid Larssen tok´n helt ut og brukte alt mot sin far og gjorde det motsatte, det være seg bakgrunn, politiske ideer, humor, vennskap - alt. Han blei til og med medlem av Riksmålsforbundet og begynte å jobbe i Morgenbladet - lenger unna var det ikke mulig å komme.

"Kampen" og avstanden mellom de to er ei sterk reise å bli invitert med på: "Jeg dukket far min, men bare såvidt. Ennå forstod han ikke helt hva som skjedde".

Vetle skjønte nok heller ikke hva som skjedde da "far min" etterhvert forandra seg - alzheimer er en snikende sjukdom som man helst ikke vil "se". Dessuten hadde far og sønn svært begrensa kontakt i lange perioder. Innerst inne tror jeg begge ønska å gjenopprette kontakten og far sa under en av sjeldne samtalene der det blei sagt noe viktig: "Jeg er så glad jeg har deg" og "Uten deg hadde det ikke vært noe". Det greide ikke sønnen å ta inn over seg - da.

"Kampen" mellom de to pågikk lenge: "Jeg hadde detronisert far min". Men pater familias slo tilbake og fikk en voldsom popularitet i godt voksen alder, mens sønnen blei vippa ned av pidestallen - hans første blomstringstid var over. Vetle måtte avfinne seg med å være sin fars sønn - igjen.

Men sjukdommen innhenta Lars Andreas Larssen sakte, men sikkert. Han blei pleiepasient og samtalen som muligens begge hadde ønska, men som hadde blitt utsatt og utsatt, var ikke mulig å gjennomføre lenger. "Far min" var ikke der lenger, sjøl om det gikk pust gjennom han. "Det var ikke dette jeg ville, pappa", sa Vetle til de matte, avglansede øynene som hadde slutta å respondere.

"Da kom tårene. Jeg greier ikke å holde igjen. Jeg har ikke grått på 20 år".

"Først da våget jeg å si det høyt: at jeg elsket ham". Da far min blei senka i grava.

Vetle Lid Larssen har vært ondt ærlig med både seg sjøl og sine omgivelser - det være seg mennesker han har vært glad i og ikke hatt fullt så mye til overs for. Endelig har han makta å ta samtalen, men det blei ikke med far min - det blei med oss.

Vetle Lid Larssen

Hvordan elske en far - og overleve

Kagge forlag