Jo Nesbø skriver nå som andre smør brødskiver. Årets andre er i tillegg mye bedre enn den første.
Jo Nesbø leverer så det holder nok en gang.
For noen uker siden omtalte jeg de nye platene til søstrene Brunvoll fra Kringstadbukta på Moldes vestkant. På mange vis er jeg overbevist om at det er verdensklasse hos begge. Jeg tror neppe det er for å opprettholde balansen at Jo Nesbø fra Nøisomhedsveien på byens aller beste østkant nok en gang bekrefter at han også hører hjemme i det samme sjiktet. Likevel er det slik at når hans Harry Hole-univers er oversatt til rundt 50 språk og er solgt i mangemillionersklassen – vi snakker om antall eksemplarer, så er det ikke så mye mer å bevise for Nesbø akkurat på det området.
Hva som skjer med Harry Hole er som kjent ukjent. Nesbø liker å holde oss på pinebenken, men enn så lenge har han heldigvis dukka opp igjen i mer eller mindre forpjuska tilstand. Mens Harry eventuelt våkner opp igjen fra en eller annen rus, så må sjølsagt Nesbø ha noe å fylle tida med han også og det som først var meninga var at han skulle gi oss en serie under pseudonymet Tom Johansen.
Det ser ut til at Nesbø har gått bort fra den tanken for under det mer gjenkjennbare navnet Jo Nesbø har han nå for andre gang bare i år gitt oss to romaner, “Blod på snø” i mars og nå et halvt år seinere, “Mere blod”. Hvordan man enn ser på disse to bøkene der leiemorderen Olav Johansen og nå Ulf, eller hva han nå heter, blir den “nye” Harry, så er og blir dette et slags sideprosjekt for Nesbø. Som med Harry så er hovedpersonene av typen vi får sympati med til tross for at det ikke er det mest respektable “yrket” han utøver.
Denne gangen tar Nesbø oss med til Finnmarksvidda – nok en gang et område av landet han kjenner godt til etter å ha bodd der i en periode. Det viser han oss både gjennom måten han beskriver geografien og folket. Det som er den store forskjellen på Harry-universet og disse to bøkene er at historiene, som er skrevet på pluss/minus 200 sider, er i stor grad omfanget og volumet. Dette er enklere historier, mye mindre intrikate og med mange færre detaljer. Der Nesbø med Harry tar oss med ut i sfærer med masse ledetråder som forvirrer og gjør oss hugærne på vei mot løsninga av floka, så er ikke spenningsnivået det samme i “Mere blod”.
Nesbø er fortsatt en overstrålende historieforteller med en ypperlig penn som holder på oss fra start til mål – og det går unna på noen timer eller et par kvelder – og han skaper nok en gang et høyst troverdig persongalleri. Dessuten er “Mere blod”, til tross for tittelen, mye mindre blodig og grotesk enn Harrys univers, men fantasien til Nesbø kjenner fortsatt ingen grenser – jeg sier ikke mer enn at et gjemmested som dukker opp her har jeg aldri hørt om før – ikke vil jeg dit heller!
Hvor veien går for Ulf, eller hva han nå heter, er ikke godt å si, men noe forteller meg at både han og Harry dukker opp igjen. Dessuten er det fint at balansen mellom øst og vest i Molde fortsatt er på plass.
Jo Nesbø
Mere blod
Aschehoug
