Vi er alle unike. Noen er likevel mer unik enn andre. Ketil Bjørnstad tilhører den siste kategorien – både som forfatter og som musikant. Her viser han oss nye prov på begge deler.
Ketil Bjørnstad anno 1968.
Vi er titusener som har fått være med på mange slags reiser sammen med Ketil Bjørnstad de seineste tiåra. Han har gitt oss opplevelser på flere plan og fra sitt overflødighetshorn finner han ny inspirasjon til å dele stadig mer med oss.
Nå har han begitt seg ut på en maratonøvelse, og basert på første etappe, det skal bli ytterst spennende å være med på. I åra som kommer skal han nemlig ta oss med gjennom sitt liv – tiår for tiår og Bjørnstad, født i 1952, begynner med 60-tallet.
På de knapt 800 sidene, med et kapittel per år, tar han oss så elegant gjennom sin egen – og vår – historie som vel tenkelig. Fakta ligger i bånn for hvert år, men spredd elegant og vevd inn i fortellinga slik at det aldri blir snakk om oppramsing. Om det er faktafeil her? Ytterst få og med unntak av at Johan Bruns berømte blitzbilde av Hjallis blir lagt til OL i 1952, og ikke EM i 1951, skriver vi det på kontoen for at Bjørnstad ikke var født da og at det ikke handler om 60-tallet. Tilgitt!!!! Ellers er teksten såvidt jeg kan begripe kjemisk fri for faktafeil, noe som er imponerende i seg sjøl med den enorme mengden som finnes her. Enkelte ordvalg stusser jeg likevel over:….”en femtedel av de 217 innboerne…..Jeg har aldri hørt ordet innboer før, men det kan sjølsagt ha med min ordfattigdom å gjøre.
Bjørnstad bruker sitt eget liv, sin egen oppvekst, sin egen familie og sine omgivelser på en personlig og tvers gjennom ærlig måte. Det er tildels sterkt og personlig, men for meg tråkker han aldri over den magiske grensa der folk kan føle seg utlevert.
Det er også mye humor involvert. Det kan hende det har med min tilkortkommenhet når det gjelder realfag, men jeg ler meg skakk av Bjørnstads beskrivelse av sin muntlige matematikkeksamen – noe forteller meg at vi kanskje befant oss på samme nivå der. Ingen av oss kom fram til at y=2 for å si det sånn.
Språklig er Bjørnstad like elegant som alltid og måten han ofte beskriver seg sjøl på i tredje person er både original og virkningsfull. For oss som er relativt jevngamle med Bjørnstad blir det mange aha-opplevelser underveis med gjenoppfrisking av hendelser vi sjøl har “vært med på”. For yngre lesere vil det være ei innføring i nyere historie – både den store og Bjørnstads – på et vis som sjøl den mest historieløse vil synes er både fascinerende og spennende.
Ketil Bjørnstad er sikkert godt i gang med 70-tallet og de resterende tiårene fram til vår egen tid. Jeg storkoste med med det første bindet og gleder meg tilsvarende til resten. Ketil Bjørnstad har lagt ut på nok ei mesterreise.
Pianisten med sin egen klang- og melodiverden.
Mens Bjørnstad skriver alle disse bøkene, så må han jo ha noe å fylle all dødtida med. Noe annet skulle virkelig tatt seg ut! Hva bedre enn å spille noen titalls konserter eller spille inn noen plater? Lite er forsåvidt bedre enn det når man er utstyrt med et ubeskjedent talent også på det området.
Mens boka var i ferd med å bli lest ut, dukka postmannen opp med to soloplater spilt inn henholdsvis i 2012 og 2014 – på det samme flygelet, men i to forskjellige byer. Om jeg blei overraska? På ingen måte – mer produktiv kunstner med et aldri kompromissende kvalitetskrav til seg sjøl og det han gir fra seg, kjenner jeg nemlig ikke til.
I 2009 spilte Bjørnstad inn “Vindings Music” på et strålende C. Bechstein-flygel i studioet Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. I 2012 inviterte sjefen for det nå nedlagte studioet Bjørnstad tilbake og med et dedikert publikum på 40 mennesker tilstede spilte Bjørnstad 14 låter, noen kjente, noen ukjente, inspirert av det lyttende publikummet og samtidg prega av at han hadde passert Utøya på veien til Hønefoss. Den perkussive, melodiske og klangrike Bjørnstad framstår på sitt beste her.
To år seinere var studioet nedlagt, pianoet solgt og på plass i Propeller Music Division ved Akerselva i Oslo. Sammen med kun tekniker Mike Hartung ville Bjørnstad sjekke ut hvordan det låt i nye omgivelser. Store deler blei spilt inn i et strekk, men med noen innlagte pauser for at han skulle få høre hvor flott det låt før han gikk videre. Han ønska også å se bort fra det perkussive elementet som ofte preger hans konserter slik at overtonene i flygelet kunne bli både sterke og fremtredende.
Dermed har de to cdene, på det samme flygelet, blitt ganske så forskjellige. Akkurat det samme, men helt forskjellig sa Jan Garbarek en gang om den nye musikken han skulle presentere. Slik er det også med Ketil Bjørnstad – det samme, men helt forskjellig.
Jeg ser at plateselskapet har problemer med å finne hvilken sjanger de skal putte musikken til Ketil Bjørnstad. Jeg foreslår at vi kaller den bjørnstadsk – det er nemlig ingen på denne jorda i alle fall som spiller slik som han. Du verden så flott det er å bevege seg i verden som er hans – og litt vår.
Ketil Bjørnstad
Verden som var min – Sekstitallet
Aschehoug
Ketil Bjørnstad
Images/Shimmering
Grappa/Musikkoperatørene