I to heile dagar til ende blei maestro Arild Andersens 70 års dag markert denne helga. Bedre presang kunne han ikke ha fått – ikke vi heller!
Festen starta med trioen med Tommy Smith og Paolo Vinaccia. Lista var lagt – høyt!
Foto: Terje Mosnes
Etter at verdens yngste 70-åring, Arild Andersen runder på tirsdag, “bare” satt i salen på fredag og tok mot fantastiske musikalske gaver fra blant andre Jon Christensen, Karin Krog, Pål Thowsen, Knut Riisnæs, Espen Rud, Nils Petter Molvær, Frode Alnæs, Bjørn Alterhaug, Tore Johansen, Jan Erik Vold, Lars Klevstrand og et sjumanns bassorkester til slutt, så var det han sjøl som stod for gavene dagen derpå.
-Vi får se hvor mye klokka blir, sa Andersen før han begynte å åpne pakkene – til oss! Først ute var bandet han har jobba mest med de seineste åra – skotske Tommy Smith – en av verdens beste tenorsaksofonister i mine ører – og Paolo Vinaccia, som vi tar for gitt, sammen med The Maestro. Mer livsbejaende, samspilt og empatisk trio skal man leite et stykke etter og når sjefen drar Pete Townshend-trikset – på bass!!! – så er det et godt tegn på god stemning.
Når så den polske stjernepianisten Marcin Wasilewski, med en unik klangverden i sin fingertupper, gjorde trioen til kvartett og ga oss Keith Jarretts sjeldent spilte perle “In Your Quiet Place”, var nok et høydepunkt servert.
Kvartett blei kvintett da trompeter Mathias Eick inntok scena sammen med trommeslager Gard Nilssen – to glitrende representanter for den yngre garde – og sammen med Smith, Wasilewski og sjefen ga de oss nok ei side av overflødighetshornet til Andersen. Trompetspillet til Mathias Eick var så inspirert og så heftig som jeg knapt kan huske å ha hørt han.
Mingus-bandet avslutta ballet på et perfekt vis.
Foto: Terje Mosnes
Etter ei velfortjent pause, også for evighetsmaskina Andersen, blei andre sett innleda med bandet som blei satt sammen til Oslo Jazzfestival i fjor i forbindelse med markeringa av den legendariske Mingus-konserten i Aulaen i 1964.
Eick fortsatt på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon ga oss flotte versjoner av “So Long Eric”, “Fables of Faubus” og “All the Things You Could Be by Now If Sigmund Freud´s Wife Was Your Mother” – en av de tøffeste låttitlene gjennom alle tider. O hildrande du!
Andersen siterte Wayne Shorter som skal ha sagt noe sånt som at man ikke kunne øve på noe som man ikke visste skulle skje. Det sa han i det alle involverte inntok scena til finalen der Smith hadde arrangert Andersens “Chorus II” for alle ni – der Bugge hadde emigrert til elpianoet og leverte en herlig duett med Wasilewski. Herlig trommeduell med Nilssen og Vinaccia også – store prestasjoner og masse empati.
“Gardsjenta” fra “Sagn” blei et mer enn verdig punktum på en kveld som den overbegeistra menigheta aldri kommer til å glemme.
Arild Andersen – mannen, myten, legenden. Det kan plukkes fram mange flere betegnelser også og hvis noen av oss er i nærheten av å være der Andersen er når vi er 70, så skal vi takke høyere makter – hvis vi tror det finnes slike. Det er altså en livsbejaenhet, en musikalitet, en generøsitet og en evne og vilje til å hente fram nye talenter og til å dele med oss som savner sidestykke.
Tommy Smith avslutta festen med en herlig versjon av “Happy Birthday” og publikum sang med av full hals. Hurra for Andersen – gratulerer med dagen! Jeg gleder meg til de neste 70!!!!
Foto: Francesco Saggio
Happy Birthday med Tommy Smith som “forsanger” satte et strålende punktum.
Foto: Terje Mosnes
Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo
23. og 24. oktober 2015
