Gylne tider

Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang imponerer voldsomt uansett hvilken setting hun dukker opp i. Kvartetten Pixel har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det er ikke til å undres over.

Pixel har tatt mange nye steg.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg skjønte at vi hadde med ei framtidig stjerne å gjøre da jeg jeg hørte den da 21 årige Ellen Andrea Wang på ett spor på cden “Blå hymne” med sin fars band, Pastor Wang Quintet. Nå er det sikkert slik at den “hemmelige” skiva snart blir et samleobjekt – Ellen Andrea Wang er nemlig på full fart mot de internasjonale stjernene. Kvartetten Pixels tredje utgivelse er nok en bekreftelse på det.

Jeg skal ikke påberope meg at jeg har full oversikt over bassister som skriver både tekst og musikk og leder egne band. Esperanza Spalding er sjølsagt en foregangsperson i denne øvelsen og i mine ører befinner Ellen Andrea Wang seg minst i samme klasse.

I fjor kom Wang med soloskiva si, “Diving”. Med en trio i ultraklassen bestående av Erland Dahlen og Andreas Ulvo viste hun fram nok ei spennende side av seg sjøl både som komponist, tekstforfatter, bandleder, bassist og vokalist. Som om ikke timeplanen er full nok, så har Wang også blitt “oppdaga” av en av verdens beste trommeslagere, Manu Katché, og blitt med i bandet hans.

Pixel, utgitt på det meget oppegående og spennende amerikanske selskapet Cuneiform Records, har nå tatt en litt ny sving. Tidligere har Wang skrevet det meste av stoffet, men nå er alle fire tungt involvert også på det området. Det betyr at trommeslager Jon Audun Baar, saksofonist og bongoist Harald Lassen og trompeter Jonas Kilmork Vemøy – alle fire synger også – er med på å sette et enda sterkere personlig preg på hva og hvem Pixel er.

Kollektivet Pixel har hatt et ønske om – og har makta på alle slags vis – å skape musikk de fire er “enige” om. Det betyr igjen at de har tatt med seg impulser fra de fleste sjangre og stilretninger og skapt usedvanlig vakker, melodiøs og personlig musikk ut av det. Sjøl om kanskje improvisasjon er mer framtredende enn noen gang, så er musikken minst like tilgjengelig som den har vært tidligere.

“Golden Years” er på mange vis jazzmusikk for både jazzmenigheta, men også for et publikum som ikke ante at de hadde et forhold til jazzmusikk. Vi snakker absolutt gylne tider her og sjøl om Ellen Andrea Wang er et naturlig midtpunkt, så er de tre andre minst like viktige brikker både kollektivt og ikke minst solistisk. Pixel er klar for den store verden og de store scenene – slik er det med den saken.

Pixel

Golden Years

Cuneiform Records/Musikkoperatørene

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg