Sjelden har en jazzmusiker fått så mye hype som saksofonisten, komponisten og bandlederen Kamasi Washington. Om det er fortjent? Mjaaa, nei….
Kamasi Washington med turnébandet sitt.
Ut i fra bortimot nowhere har 34 år gamle Kamasi Washington inntatt en helt spesiell posisjon i jazzverdenen. Han har nylig debutert på cd-fronten under eget navn med “The Epic” – for sikkerhets skyld en trippel-cd. Mottakelsen har vært intet mindre enn voldsom og konserten i Oslo har vært utsolgt i månedsvis. Et kjapt sveip over det forventningsfulle jazzmenighetshuset i hovedstaden fortalte meg at her var det et publikum som i stor grad kom fra helt andre steder enn menigheta – jazzmenigheta.
Kamasi Washington på Victoria Nasjonal jazzscene.
Foto: Francesco Saggio
Hva er så grunnen til denne voldsomme hypen som svært sjelden rammer jazzfolket? Jeg har en mistanke om at Washingtons tette samarbeid i hjembyen Los Angeles med hip hop-storheter som Flying Lotus, Thundercat og Kendrick Lamar har betydd mye og at han har dradd med seg et publikum derfra. Det er sjølsagt både hyggelig og interessant og Washingtons første Europa-besøk skulle fortelle oss om denne oppmerksomheten og hypen var på sin plass også hørt med jazzører.
Med et band bestående av barndomsvennene Tony Austin og Ronald Bruner Jr. på trommer, Brandon Coleman på tangenter, Miles Mosley på bass, Ryan Porter på trombone og Patrice Quinn på vokal – pluss pappa Rickey Washington på fløyte og sopransaksofon på deler av konserten – ga kraftsaksofonist Washington oss flere prov på at han har mye å fare med.
Han kaller bandet og kanskje også musikken for The Next Step, men der har jeg definitivt mine betenkeligheter: Det var ingenting verken i musikken eller i de solide solistiske prestasjonene som skulle tilsi at dette var det neste, revolusjonerende steget for jazzen som mange har ment det skulle være.
Washington, som bortsett fra et par låter skrevet av Terence Blanchard og Oscar Pettiford, har skrevet all musikken sjøl og har henta mye fra både John Coltrane og fra funkverdenen.
Jovisst er det tøft, heftig og groovy og jeg skjønner at Washingtons jazzuttrykk tiltaler folk utenfor menigheta og det er veldig bra. Likevel er det ikke mye nytt å finne i det han bringer til torgs og skrur vi klokka tilbake til hva Coltrane gjorde da han “oppfant” sine uttrykk, så er ikke Kamasi Washington i nærheten av å ta jazzen til et slikt nytt område.
Uansett skal det bli spennende å følge Washington i åra som kommer. Vil han være i stand til å åpne nye dører eller vil han bli en av mange meget dyktige saksofonister og bandledere? Tida og kun den vil vise det.
Kamasi Washington
Victoria Nasjonal jazzscene, Oslo
24. november 2015