Det å tilbringe tid sammen med Morten Gunnar Larsen og hans musikk er som alltid en helt spesiell opplevelse.

Morten Gunnar Larsen – one of a kind som det heter på ny norsk.

Morten Gunnar Larsen (60) har, helt siden jeg hørte han for førte gang på midten av 70-tallet, holdt fast på sin musikalske overbevisning. For den virtuose pianisten er det uttrykket fra jazzens barndom, stride og ragtime, som har gjullet, som gjelder og som kommer til å gjelde. Sjøl om dette uttrykket er ganske perifert i min verden, så digger jeg vilt og uhemmet Larsens genuine interesse, standhaftighet og vilje og evne til både å ta vare på og videreutvikle dette språket.

Denne gangen inviterer han oss med på solokonsert i Sorgenfri kirke nær København en sommerdag i 2012. Den meget lyttende og begeistra kirkelyden fikk være med på en god times rundreise i den tidlige jazzens historie og Larsen og plateselskapsdirektør Trygve Hernæs skal ha all mulig slags ære for at vi andre nå også får anledning til å delta.

Larsen gir oss versjoner av låter komponert av de store innen faget som Scott Joplin, Ferdinad “Jelly Roll” Morton, James P. Johnson og Eubie Blake. Dessuten gir han oss stride-ragversjoner av komposisjoner skrevet av både Chopin og Grieg, “Anitra: Stans!” (!!!), samt låter av, for meg i alle fall, ganske ukjente størrelser.

Morten Gunnar Larsen kan dette uttrykket, han er det på sett og vis. Med min begrensa kunskap om sjangerne så låter det sånn det skal låte og vel så det og Larsen utvider spekteret på sitt inderlige vis. Det er ikke alltid han er like sikker rytmisk, men det skriver jeg på kontoen for liveinsspilling og han har sjølsagt ikke gått inn og gjort noe med det i ettertid.

Morten Gunnar Larsen er et renesanssemenneske på aller øverste hylle når det gjelder denne musikkformen – hvis det går an å si det på den måten. Jeg gjør det uansett og plasserer nok en gang Morten Gunnar Larsen høyt der oppe.

Morten Gunnar Larsen

Sorgenfri

Herman Records/Musikkoperatørene