Tone Hulbækmo har hatt si egen stemme både som vokalist og som harpist helt siden vi fikk stifte bekjentskap med henne på begynnelsen av 80-tallet. Nå viser hun oss det i større grad enn noensinne.
Tone Hulbækmo med den unike harpa si.
Det aller viktigste for en musikant er å finne sin egen vei med sin egen stemme. For Tone Hulbækmo har det vært like naturlig som å nyte naturen – og være en del av den. Helt siden hun viste seg fram for et større publikum for første gang med "Kåmmå no" i 1983 har hun vært en foregangskvinne når det gjelder å ta folkemusikken inn i vår tid samtidig som hun har hatt voldsom respekt for hvor den kommer fra.
Når hun nå hilser oss med "Stifinner" så har hun funnet fram til en tittel som passer utmerket både på musikken og henne sjøl. På denne dobelt-cden så sier hun at hun ønsker å presentere oss for en personlig musikalsk verden som både er moderne og tidløs og med elementer fra folkemusikk, middelalder og blues – intet mindre. Dessuten inkluderer hun elementer av rap (!), "syngesnakking", spoken word og deklamasjon – musikken er delvis instrumental og delvis med vokal – og de som sitter igjen med en følelse av at hun nok en gang har makta å skape noe som er hennes helt eget uttrykk, har helt rett i det.
I sentrum står stemma hennes og ikke minst den norske harpa som hun mer eller mindre egenhendig har tatt vare på og løfta fram. Når hun så omgir seg med så utmerkede og allsidige musikanter som ektemann Hans Fredrik Jacobsen på gitar, fløyter og en masse annet, sønnene Alf og Hans Hulbækmo på tangenter, munnspill, trommer, munnharpe og sag, Ellen Brekken på bass, Heida Johannesdottir Mobeck på tuba og Rob Waring på marimba, så er det ikke veldig vanskelig å legge sammen at "Stifinner" – med tekster av blant andre Alf Prøysen, Ove Røsbak, Halldis Moren Vesaas og Hans Børli – har blitt et flott, ekte, allsidig og varmt visittkort nok en gang fra Tone Hulbækmo.
Tone Hulbækmo
Stifinner
Heilo/Grappa/Musikkoperatørene
