Det er store ord i denne tittelen. Og ganske sjeldent brukt av meg i alle fall når det gjelder musikk. Det Jan Magne Førde og hans medspillere ga oss denne kvelden i fantastiske Nidarosdomen fortjener begge – og mere til.
Jan Magne Førde midt i det som må være høydepunktet i hans karriere.
Foto: Knut Rogstad
Fredagen på Jazzfest i Trondheim gikk over til natt hånd i hånd med en sjelden konsertopplevelse. Jan Magne Førde, trompeter og ikke minst flügelhornist, komponist og sentral i Brazz Bros gjennom mange tiår, "betalte" tilbake for sitt sjølpålagte eksil i Trondheim siden 1980 gjennom å gi menigheta i Nidarosdomen bestillingsverket "Mezzing".
Med ei håndplukka besetning fra øverste hylle med Kenneth Ekornes på trommer og perkusjon, Roger Ludvigsen på gitar, Rus Nygård-Pearson på bass og sjølvaste Henning Sommerro på piano, trekkspill, plystring og ikke minst det voldsomme Steinmeyerorgelet i Domen samt Ila Brassband, tok Førde oss med på ei reise i sitt musikalske liv så tilpassa det makaløse rommet i nasjonalkatedralen at det nok vil bli bortimot umulig å framføre det noe annet sted – i alle fall på det viset vi heldige som var kallet fikk det servert fredag 6. mai i det herrens år 2016.
Førde tok i bruk hele rommet og satte umiddelbart stemninga ved å vandre sakte opp mot scena gjennom midtgangen med trompeten som musikalsk premissleverandør. Der venta først kjernegruppa og etterhvert kom også Ila Brassband, vandrende – ikke ilende, til fra sine bidrag levert fra rundt om i rommet.
Som alltid var Førdes musikk en fusjon av norsk folkemusikk, toneganger fra ymse steder på kloden han har latt seg inspirere av, elektronikk, funk og jazz. Mye var nytt, alt var kortreist og unnfanga i Trondheim og sjølsagt så fikk vi også "hitlåta" "Bruremarsj" som tusener har blitt kjent med gjennom Brazz Bros. Som Jan Garbarek en gang sa om musikken sin: det er akkurat den samme som før, men helt forskjellig. Slik var det også denne kvelden: spora tilbake gjennom Førdes karriere var lett å få øre på, men samtidig var det nyskapt.
Førdes inderlige flügelhornoli – det er hans instrument i mine ører -, Ekornes´ fantastiske invitasjon inn i hans musikalske jungel, Ludvigsens usedvanlige uttrykksfulle gitarspill som mange har blitt kjent med gjennom Mari Boines band blant annet og den Trondheimsbosatte engelskmannen Nygård-Pearsons overraskende bass-bidrag var blant konsertens høydepunkt, men det voldsomme møtet mellom Sommerros orgelutblåsning og Ila Brassband, der Nidarosdomen var bokstavelig talt rysta i sine grunnvoller, og jeg var redd for at noe kunne skje med nasjonalhelligdommen, satte spor i sjela som skal bli vanskelig å viske ut. Ikke at det er ønskelig heller og når tårene rant hos flere i mine omgivelser, så forteller det mye om hvilken enorm opplevelse det var.
Hvordan er det så mulig å formidle noe så voldsomt i et slikt unik rom? Svaret er sjølsagt veldig vanskelig og utfordrende – og veldig spennende. Uten lydmagikeren Asle Karstad ville det nok ikke vært mulig i det hele tatt – for en fantastisk jobb han gjorde nok en gang. Mannen er enkelt og greit et unikum og jeg skjønner godt hvorfor kineserne flere ganger i året henter han over for å lære opp lydfolk der borte. Bedre læremester får de altså ikke – sånn er det med den saken: Asle Karstad er en stor kunstner!
Jan Magne Førdes "Mezzing" er en opplevelse som aldri vil bli glemt av oss som var til stede og jeg kan bare takke for gaven.
Henning Sommerro – maestroen som nesten rev ned Nidarosdomen.
Foto: Knut Rogstad
Kenneth Ekornes inviterte oss med på tur i sin musikalske jungel.
Foto: Knut Rogstad
Ekornes, Førde, deler av Ila Brassband og Roger Ludvigsen – et himmelsk møte i Nidarosdomen.
Foto: Knut Rogstad
En inderlig duo
Ralph Towners helt spesielle gitarsound har vært med meg helt siden slutten av 70-tallet. Først med hans signaturband Oregon og siden sammen med vår egen musikalske nasjonalhelligdom Jan Garbarek. Nå er det veeeldig mange år siden jeg har hørt den unike gitaristen, som utelukkende spiller akustisk gitar – denne gangen sekstrenger, både tradisjonell og barytongitar, men det tok nanosekunder før gjenhøret med den helt spesielle sounden var der igjen. Herlig!
Sammen med den meget allsidige og uttrykksfulle italienske trompeteren og ikke minst flügelhornisten Paolo Fresu, som vi har møtt her til lands mange ganger sammen med blant andre John Pål Inderberg, tok Towner (76) oss med inn i en usedvanlig klangverden. Herrene har jobba sammen i rundt 20 år og det høres i deres bortimot telepatiske kommunikasjon. I 2010 ga de oss det vakre visittkortet "Chiaroscuro" på ECM og de henta låter, de fleste skrevet av Towner, både derfra og fra hele deres "samliv". Det eneste unntaket var Miles Davis/Bill Evans-klassikeren "Blue In Green" i en nydelig og annerledes versjon.
Konserten blei avslutta med "Sacred Place" – det var nesten slik det opplevdes å være til stede også.
Ralph Towner og Paolo Fresu – en nydelig klangverden.
Foto: Arne Hauge
Ralph Towner – en helt eget univers.
Foto: Arne Hauge
Paolo Fresu – vakker stemme fra Italia.
Foto: Arne Hauge
Strenge unge herrer
For de som fikk med seg debuten til trioen Open String Department for godt og vel et år siden, "Fringe Music", var det ikke noen stor overraskelse at her blei det servert annerledes bluegrassmusikk med solide doser jazz i brygget. I forbindelse med bandets konsert under Jazzfest fikk gruppas multiinstrumentalist og hovedkomponist, banjoist, dobrospiller, mandolinist og steelgitarist – og mye, mye mer – Magnus Soltvedt Wiik, utdelt Geir Digernes minnepris for 2015 i samarbeid med Sparebank 1 SMN, og at den er fortjent fortalte han oss tydelig gjennom det settet jeg fikk med meg.
Sammen med gitarist Espen Jørgensen Bjarnar og bassist Aksel Jensen – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – ga Soltvedt Wiik oss ei reise i en type improvisasjonsbasert strengelek de nok er helt aleine om. Her er det bluegrass uten vokal, men derimot med bass-soloer og ymse annet som ikke tilhører det tradisjonelle faget og det er herlig å høre unge karer som går sine egne, spennende veier også innafor dette helt spesielle og sjeldne uttrykket innen jazz i alle fall.
En flott fredag under Jazzfest med andre ord og nå må jeg en tur ut for å se om Nidarosdomen står. Ellers kan det bli dyrt for Jan Magne Førde, Henning Sommerro og festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk!
Open String Department – en annerledes og spennende bluegrass/jazz-opplevelse.
Foto: Arne Hauge
Magnus Soltvedt Wiik blir tildelt Geir Digerns´ minnepris i samarbeid med Sparebank 1 SMN.
Foto: Arne Hauge