Nikosing i kirka

Maestro Arild Andersen med Ensemble Denada, Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country og Skadedyr - tre ganske så forskjellige artister/grupper som på dag to av Kongsberg-festivalen fortalte oss alt om allsidigheten, bredden og kvaliteten på norsk jazz. Framifrå - intet mindre.

Det var liksom helt riktig at Trail of Souls-prosjektet med Solveig Slettahjell på vokal, Knut Reiersrud på gitar og munnspill og In The Country - Roger Arntzen på bass, Pål Hausken på trommer og Morten Qvenild på tangenter - møtte en fulltallig og begeistra menighet i kirka. Det var som om musikken hadde kommet hjem. Ideen til dette møtet mellom de "tre" hver på sitt vis unike artistene, kom fra den tyske plateprodusenten Siggi Loch og må være en av de beste han har kommet på.

Reiersrud, en unik musikant på alle mulige måter, er et oppkomme av kunnskap om musikken de har satt sammen - det være seg blues, gospel, rhythm and blues, rock, jazz - og repertoaret speiler alle og hver enkelt på inderlige vis. Om det er Peter Gabriels "Mercy Street", "Trouble in Mind", "Sometimes I Feel Like a Motherless Child" - inderligere duotolkning enn det Qvenild og Slettahjell ga oss er ikke mulig å forestille seg - eller "Nobody´s Fault but Mine" eller sanger av mer ukjent opphav, makta de fem på et majestetisk vis å fylle rommet fra start til mål med - en vidunderlig varm og sterk opplevelse.

Solveig Slettahjejll - jeg tror på hvert ord hun synger - mer eller mindre utbrøt underveis at hun nikoste seg. Det var tydelig å merke også og varmen de blei møtt av fortalte nok de fem på scena at det så avgjort var gjensidig.

Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country med nok en praktkonsert - denne gangen i nydelige Kongsberg kirke.

Fotos: Tommy Johansen

Egentlig nekter jeg å tro at Arild Andersen har rukket å bli 70 år. Han er altfor opptatt og stadig skapende til det og samtidig utstråler han alltid en gutteaktig sjarm og energi i det han foretar seg på scena - og utenfor for den saks skyld. Andersens sjelsfrende i trioen med Paolo Vinnacia, den skotske saksofonisten Tommy Smith, kaller AA konsekvent for maestro - det er både flott og på sin plass. Det stemmer nemlig!

Derfor var det også en meget god idé av folka i og rundt det 13 manns/kvinners Ensemble Denada å spørre Andersen om de kunne ta for seg deler av hans musikk, rearrangere den og spille den med han som solist. Da Andersen sjølsagt takka ja i et ellers så travelt program, han har akkurat kommet hjem fra en rekke jobber i Canada og USA med trioen, så visste han neppe hva han takka ja til. Arrangørene Øyvind Brække, Shannon Mowday, Erlend Skomsvoll og Helge Sunde hadde nemlig skrevet arr som var både utfordrende og spennende og Andersen måtte mer eller mindre lære sin egen musikk på nytt!!! Men som både han og Denada hadde gjort hjemmeleksa si - både når det gjaldt "gammelt" stoff og den nye suita "Arindra". Mange kunne vært nevnt - Denada består nemlig av utmerkede solister hel veien, men kjemien og samspillet mellom Andersen, trommeslager Håkon Mjåset Johansen og elbassist Per Mathisen var uansett et høydepunkt for meg. Denne hyllesten av en av de største innen norsk jazz gjennom alle tider var nok en bekreftelse på at Tommy Smith har helt rett: Arild Andersen er en maestro!

Arild Andersen med Ensemble Denada - strålende på alle slags vis.

Foto: Tor Hammerø

Ikke så reint lite stolt over å få introdusere sjølveste Arild Andersen.

Dagen starta i andre enden og begynte med et herlig møte med Skadedyr - dusinet fullt med noen av de aller mest lovende, unge norske jazzmusikantene som finnes. Det sier egentlig ganske mye fordi det både er mange der ute og kvaliteten er skyhøy. Har jeg skjønt det riktig var utgangspunktet for bandet en eksamenskonsert tubaist Heida Karine Johannesdottir Mobeck og tangentist Anja Lauvdal skulle holde i 2011. De samla noen av sine beste venner for å skape unik musikk sammen basert på deres egne ideer. Dette var mitt første livemøte med bandet og, til tross for at jeg har hørt dem på plate, så var det en stor og usedvanlig positiv overraskelse.

Lauvdal og de andre komponistene tar for seg hemningsløst av alt de har hørt og lært i løpet av sine relativt korte liv og det er ikke lite. Skadedyr framstår som en sjanger i seg sjøl - jeg har i alle fall store problemer med å finne referanser å sammenlikne denne høyst spesielle organismen med og det er en udelt kompliment. Mange kunne vært nevnt som solister - for meg framstod nok en gang trommeslager og presentatør med en underfundig humor, Hans Hulbækmo, og fiolinist Adrian Løseth Waade som akkurat det de er - topp solister.

Disse tre høyst forskjellige "bandene" ga oss høydepunkt på høydepunkt og fortalte oss hvilken klasse det er på norsk jazz - vi snakker verdensklasse. Så er det sagt - ferdig snakka!

Skadedyr - noe av det aller beste av det beste som har kommet ut av den nye generasjonen norske jazzmusikere.

Foto: Erik Lande

hits