For en start!!!!

Tre forrykende og helt forskjellige konserter med Ola Kvernberg, årets Artist In Residence, Lizz Wright og Kristoffer Eikrem og Jimmy Halperin har forhåpentligvis satt standarden for årets Moldejazz. Bedre start er nesten ikke mulig å ønske seg.

Ola Kvernberg svært så godt i gang med Artist in Residence-uka si under Moldejazz.

Foto: Tor Hammerø

Det begynner å bli noen år siden en smålubben guttepjokk fra Fræna et par-tre mil fra Molde sto på fortauet under Moldejazz og spilte fele sammen med kameraten sin. Han fikk oppmerksomhet allerede den gang og sikkert ei krone eller to i felekassa også. Nå har han tatt så mange steg siden den gang at han faktisk tilhører den ypperste eliten i faget sitt. Ola Kvernberg er i mine ører ei verdensstjerne og den aller første bekreftelsen - av i alle fall seks denne uka - kom på åpningskonserten av hans maratonuke med den ultimate versjonen av hans bestillingsverk "Mechanical Fair" som blei uroppført under Kongsbergfestivalen i 2012. I 2014 kom albumversjonen av det som i utgangspunktet var skrevet for kvartett, men til denne versjonen var det ikke spart på noe som helst.

Med sin fortsatt gutteaktige sjarm og usminka og breie Fræna-dialekt hadde Kvernberg og hans superlag med gitaristene Even Helte Hermansen og Petter Vågan, bassisten Ole Morten Vågan, trommeslageren Erik Nylander, tangenttraktøren Anja Lauvdal, Kirsti Huke på vokal og blåserne Eirik Hegdal og Kristoffer Lo og ikke minst TrondheimSolistene - et kammerorkester som også hører hjemme i verdenstoppen, publikum i den fullsatte og begeistra Bjørnsonsalen i sine hule hender fra første takt.

Verket inneholder veldig mye av det Kvernberg har utvikla seg til å bli. Her er det mer enn spor av samtidsmusikk, nasjonalromantikk, bluegrass, jazz og impro - Ola Kvernberg "er" dette og mye mer til. Vi blei servert alt fra det voldsomme og store med fullt ensemble til en nydelig duett med Kvernberg og Lauvdal i fokus, fra "skittent" gitarspill fra Helte Hermansen, fra arabisk-liknende sopranspill fra Hegdal og til fantastiske strykearrangement. Når så det hele blei innramma av en herlig lys- og lydproduksjon med Pekka Stokke blant andre blant spakene, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Ola Kvernberg lurte på om det var litt pretensiøst da han fortalte menigheta at de hadde spilt første akt. Noe mindre pretensiøst enn Ola Kvernberg kan jeg faktisk ikke tenke meg - her snakker vi ekte og uforfalska vare med en av jazzens aller mest spennende fiolinister. Ferdig snakka! For en musikk, for et band, for en fræning!!!

Kvernberg sammen med med deler av sitt store ensemble som ga "Mechanical Fair" nytt liv.

Foto: Tor Hammerø

Lizz Wright har egentlig det aller meste. Hun synger som en gud, hun har utstråling som ei prinsesse og hun ser ut som en million dollar. Da er det meste på plass da.

Etter at Wright (36) først besøkte Moldejazz i 2011 sammen med Angelique Kidjo og Dianne Reeves med et prosjekt de kalte "Sing the Truth" og så kom tilbake for to år siden sammen med trommeslageren Terri Lyne Carrington, så var det ikke veldig overraskende at et fullsatt Teateret Vårt hadde store forventninger til Wright på egen hånd også. Vi snakker nemlig om en av de mest spennende stemmene i nesten alle slags grenseland - på denne kloden i alle fall.

Wright kommer fra baptistkirka i de amerikanske sørstatene og hun har med seg både gospel, soul, funk, blues, rhythm and blues og ikke minst jazz i uttrykket sitt.

Utstråling

Når hun så tar rommet med sin personlighet, verdighet og utstråling på et vis som er intet mindre enn sjeldent, så blei hennes avslutning på denne Europa-turneen akkurat så bra som vi kunne tørre å håpe på. Hun overraska nok mange med å sette det hele i gang med Neil Youngs klassiker "Old Man", men Wright er av typen som suger til seg gode låter uansett hvor de kommer fra og gjør dem til sine egne. Det gjorde hun så avgjort med popklassikere som "The First Time Ever I Saw Your Face" og Bee Gees-hiten "To Love Somebody" også.

Sammen med utmerket kvartett der tangenttraktøren, på piano og orgel, Dave Cook og gitaristen Martin Kolarides, virkelig utmerka seg, ga Wright oss også gospelmateriale, "Walk with Me Lord", i en urfunky versjon og en hel del materiale fra hennes seineste album "Freedom and Surrender" og fra det som skal komme til neste år produsert av Joe Hendry, blant annet "Stop" som Madonna har gjort berømt, men i helt annen utgave kan jeg love.

En stor glede

Lizz Wright fortalte oss at agenten hennes mente hun snakka for lite mellom låtene. Hun ba om unnskyldning for det, men håpte det var ok at hun sang mer i stedet. Jeg kan love på vegne av den fullsatte salen at det er helt ok - og vel så det. Lizz Wright har etablert seg i verdenstoppen uansett sjanger og det fikk vi nok et bevis på med en ro, en trygghet i seg sjøl, ei mørk, varm stemme og en utstråling man ikke lærer noe sted. Enten har man den, eller så har man den ikke. Lizz Wright har den - også.

Lizz Wright - for ei stemme, for en tilstedeværelse.

Foto: Tor Hammerø

I fjor vant Molde-gutten Kristoffer Eikrem Shells talentstipend. Det skulle åpne for muligheten til at Eikrem kunne få realisert sin drøm om å få spille med en av sine aller største favoritter, den amerikanske tenorsaksofonisten Jimmy Halperin. Eikrem, som hadde blitt introdusert for coolmusikken av sin lærer Torgrim Sollid på Norge Musikkhøgskole, hadde faktisk sendt fanbrev til Lennie Tristano- og Warne Marsh-etterkommeren Halperin, og til alles hell var svaret ja fra den andre sida av Atlanterhavet etter at Halperin hadde fått høre duoskiva Eikrem hadde gjort sammen med den framifrå pianisten Kjetil Jerve fra Ålesund. Etter en intens øveperiode i Oslo og påfølgende plateinnspilling i Halden, var det klart for takk-for-prisen-konsert i Molde og du verden som de fem kunne snakke sammen.

I tillegg til de nevnte var kvintetten fullstendig med Erlend Albertsen fra Stjørdal på bass og Andreas Wildhagen fra Oslo på trommer. Vi snakker de laaaaange linjers logiske, men svært ofte svært så intrikate musikk. Den er krevende med sin indre, men ikke nødvendigvis umiddelbare melodikk for både utøvere og publikum, men med noen få unntak følte jeg at Eikrem, Halperin & Co hadde kommet under huden på musikken skrevet av de to og Jerve. Jeg kunne merke Kristoffer Eikrem pusta letta ut ved enkelte anledninger - dette var nemlig ikke småtterier og musikk Eikrem hadde brukt månedsvis på å gjøre seg klar for. Dessuten var musikken til Halperin saker som aldri hadde vært spilt på trompet tidligere!

Nå står både plate og Japan-turné på planen for denne kvintetten og når den svært så "påleste" innen faget coolmusikk, Torgrim Sollid, var over seg av begeistring, så ser heller ikke jeg noen grunn til noe annet. Kristoffer Eikrem hadde lagt lista høyt og gikk over med glans.

Da er vi i gang med Moldejazz 2016. I dag venter Chick Corea, Pat Metheny, Ron Carter og bestillingsverket til Skrap og Trondheim jazz Orkester. Hvor skal dette ende???? Sola er også meldt!

Kristoffer Eikrem sammen med sin helt Jimmy Halperin og med bassisten Erlend Albertsen i bakgrunnen.

Foto: Tor Hammerø

hits