hits

Supertirsdagen!

kommentarer

Pat Metheny, Chick Corea, Ron Carter, Skrap med Trondheim Jazzorkester - stort mye mer er det ikke mulig å forlange av en "vanlig" tirsdag spør du meg!

Gitaristen Pat Metheny (61) og bassisten Ron Carter (79) er to av jazzens virkelige ikoner. For første gang i stod de på ei scene sammen i Norge og siden dette ganske ferske samarbeidet heller aldri har vært utgitt på skive, så var det aller første gang for de fleste av oss.

De som var tilstede da Metheny møtte salige Charlie Haden til et fantastisk duotreff i 2001 i Molde, kommer aldri til å glemme det. Denne konserten, med Methenys familie på plass for første gang i Molde, kan godt komme til å havne i den samme kategorien. Det var det så utvilsomt for alle i den fullsatte Bjørnsonsalen og tydeligvis også for Metheny: han hadde nemlig lagt igjen den sedvanlige stripete t-skjorta og tatt på seg dressjakke til ære for bassens største - på alle vis - gentleman, Ron Carter, som fikk sitt store gjennombrudd på 60-tallet i Miles Davis´ legendariske kvintett.

Konserten var duoens avslutning på en cirka 14 dagers Europa-turné og at det var et samarbeid fundamentert på respekt og empati. - og enorme doser musikalitet - var det ikke vanskelig å begripe.

De 90 minuttene, uten snakkeavbrudd, men med mange smil, starta med den brasilianske klassikeren "Manha de Carnaval", fortsatte med standardlåta "All the Things You Are" og blei blant annet fulgt av Carters "Eighty One" og Methenys "James" - tilegna James Taylor.

Carter, for anledninga på Christian McBrides bass, er vel kanskje jazzens timemester på instrumentet, men framstod nå også som en ytterst smakfull solist. Hans solospot med "You Are My Sunshine" som gikk over i en cellosuite av Bach var intet mindre enn rein nytelse.

Når det gjelder Metheny, som denne gangen nøyde seg med tre gitarer, om det er med fingerspill eller med plekter, så er det ikke så mye nytt å melde. Mesteren, med norske røtter så det holder fra både Larvik- og Mandal-traktene, er i mine ører en bortimot fullkommen musikant med en teknikk, innlevelse, sult og empati i det han foretar seg som er like tilstede nå som da jeg hørte han første gang som 19-åring i Molde i 1974. Et magisk møte med to giganter - intet mindre..

Nå reiser Metheny og familie på bilferie rundt om i Norge ei ukes tid. Ser du et bustehode som lurer på noe, så hjelp han. Han har så voldsomt fortjent det.

Det herser ikke tvil om at Pat Metheny og Ron Carter trives sammen.

Foto: Tor Hammerø

Både Christian McBride og et fullsatt Bjørnsonhus var begeistra for Chick Coreas tangenttraktering.

Foto: Tor Hammerø

Denne supertirsdagen i Molde blei starta med et kremlag satt sammen til ære for Chick Coreas 75- års dag. Vi snakker om en av jazzens aller største nålevende musikanter og når han så hadde invitert med seg alt- og sopransaksofonisten Kenny Garrett, trommeslageren Marcus Gilmore - barnebarn av Coreas tidligere samarbeidspartner Roy Haynes, bassisten Christian McBride og trompeteren Wallace Roney, så snakker vi om om noe av det heiteste som er mulig å samles på samme scene nå til dags.

Pianoguru Corea, har altså en slik oversikt og teknikk at han kan tillate seg hva som helst. Han framstår like leken nå som da Stan Getz og deretter Miles Davis oppdaga han på 60-tallet. Når det da er kobla med en idérikdom av en annen verden, så blei dette møtet med Corea nok en høytidsstund. Det samme kan sies om McBride - hans soloversjon av "Sophisticated Lady", både med og uten bue, blir ikke glemt på ei stund.

Likevel blei ikke dette noen konsert for minneboka for meg. Blåserne leverte det man kunne forvente og ikke noe annet og når det var slik at det hele blei tatt på sparket - Corea bestemte seg der og da for hva som skulle være neste låt har jeg en mistanke om - så blei det litt for løst og "spontant" for meg. Med et slikt stjernelag kunne lista blitt lagt en god del høyere og ingen ville hatt problemer med å gå over - kanskje med unntak av Roney som har blitt en kraftig kar med åra.

Uansett så er det bare å gratulere Chick Corea med den store dagen og i høst får han besøk av Trondheim Jazz Orcehstra til feiring i New York. Der kommer ikke arrangør Erlend Skomsvoll til å legge lista lavt - garantert!

Chick Corea og gode venner feira pianoikonet sin 75 års dag.

Alle foto: Tor Hammerø

Skrap sammen med deler av Trondheim Jazzorkester. Framifrå og makaløst!

Foto: Tor Hammerø

Midt mellom de to stjernekonsertene sjøsatte duoen Skrap, som består av tangenttraktør Anja Lauvdal fra Flekkefjord og Heida Karine Johannesdottir Mobeck på tuba, og deres versjon av Trondheim Jazzorkester, sitt stooooore bestillingsverk som JazZtipendiat, "Antropocen".

Det blei intet mindre enn en voldsom og total opplevelse for de fleste sanser. De to hadde latt de tusen ideer blomstre i året som har gått og både musikk, tekst, lyd og lys gikk opp i en større enhet - intet mindre!! Musikken var fri, den var funky, den var utfordrende, den var tilgjengelig og det 16 manns/kvinners ensemblet hadde funnet veien sammen med lyd-, lys- og sceneografifolket på et sjeldent og spennende vis.

Alle kunne vært nevnt spesielt, men saksofonist Mette Rasmussen - hvilket trøkk og energi, fiolinist Adrian Løseth Waade - hvilket talent, saksofonist Hanna Paulsberg - på et nytt vis og vokalist Rohey Taalah - som med et trøkk og en inderlighet slo meg i bakken, kan alle stå som skinnende stjerner for helheten.

Lauvdal og Mobeck skal ha all mulig slags ære for det de har skapt sammen med TJO. Dette verket må ut og opp og frem i åra som kommer. Makaløst!!!!

For en tirsdag - og nå venter Ola Kvernberg og Joshua Redman, Steps Ahead, Branford Marsalis og Kurt Elling. Et hardt liv gitt, men noen må ofre seg. Jeg melder meg frivillig!!!