Damene styrer

Torsdagen på Moldejazz stod om mulig enda mer i damenes tegn enn onsdagen. Mari Kvien Brunvoll sammen med Building Instrument og ikke minst unikumet Marilyn Mazur og hennes 11-kvinners Shamania-prosjekt overbeviste voldsomt. Django Bates sammen med Lalaland - fire herrer av meget høy byrd - sørga også for ei høytidsstund. Og festivalens siste dag er allerede godt i gang med en nydelig Break of Day in Molde-konsert med bror og søster Ola og Jorunn Marie Kvernberg.

Mari Kvien Brunvoll - ei helt unik stemme.

Foto: Tor Hammerø

Va bare så bra som det va

Mari Kvien Brunvoll synger en hel på Molde-dialekt i trioen Building Instrument. Det gjør musikken og uttrykket om mulig enda mer unikt og inderlig.

Av Tor Hammerø

Mari Kvien Brunvoll har aldri sett noen grunn til å legge skjul på hvor hun kommer fra og det er da heller ikke. Hun er såvidt jeg har fått med meg den eneste som har entra scena under årets festival med medbragt ananasbrus - det vitner om tilhørighet det!

Kurt Schwitters og Molde

Musikken vi fikk oppleve i den flotte lille salen i den nye museumsbygninga har så avgjort også lokal tilknytning. I stor grad var den henta fra bestillingsverket som Building Instrument uroppførte under fjorårets Ultima-festival i Oslo i forbindelse med åpninga av et permanent Kurt Schwitters-rom ved Henie Onstad Kunstsenter. Tyske Schwitters levde i eksil etter at Hitler kom til makta og i perioder bodde han på Hjertøya.

Unik trio

Musikken kom også ut på cd for noen måneder siden under tittelen "Kem som kan å leve". Den er intet mindre enn strålende, men som alltid - nesten i alle fall - så blir det noe ekstra med å oppleve musikk i levende live.

Sammen med Øyvind Hegg-Lunde fra Lærdal på trommer og perkusjon og Åsmund Weltzien fra Horten på synther og elektronikk, så utgjør Kvien Brunvoll på vokal, zither, elektronikk, perkusjon og ymse, et så originalt og velfungerende lite samfunn som vel ønskelig i en rekke grenseland. Om dette er pop, improvisert musikk, elektronika - og mye annet - har jeg egentlig ikke noe godt svar på, men det er overhodet ikke viktig. Det som er viktig er at de tre har makta å skape spennende lydlandskap som de er heilt aleine om og som gjør at jeg sitter ytterst på stolkanten for å få med meg så mange detaljer som mulig.

Så mye

Musikken er ofte sfærisk, ujålete, men sofistikert, sakral, stille, støyete, svevende, drømmende - den er så mye. Som Kvien Brunvoll synger i en av tekstene: "De e bare sånn de e" - som jeg har tillatt meg å gjøre litt om i tittelen.

Jeg har etterhvert fått oppleve Mari Kvien Brunvoll i flere sammenhenger, blant annet solo, sammen med gitaristen Stein Urheim og det store jazzensemblet Denada. Uansett hvor det skjer så dukker hun opp med sin egen helt umiskjennelige stemme - også med Building Instrument.

Building Instrument, med bamseklem fra storesøster Ane og sammen med både søster og mor Inger Johanne.

Alle foto: Tor Hammerø

Perkusjonisten, komponisten og bandlederen Marilyn Mazur er intet mindre enn et unikum. Dansken, som først markerte seg i Molde i i 1985 da Miles Davis vinket henne opp på scena i Idrettens Hus, har seinere spilt med alle fra Davis via Wayne Shorter til "alle" våre egne storheter som Jan Garbarek, Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltoft.

I 2008 var hun Artist In Residence i Molde og når hun nå kom tilbake var det med sitt stoooore Shamania-prosjekt med 10 musikanter og den norske danseren Tine Erica Aspaas. Tre av bandmedlemmene er også norske: Sissel Vera Pettersen på saksofon og vokal, Ellen Andrea Wang på bass og Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn.

Prosjektet så dagens lys under København-festivalen i fjor og fortjener lang levetid. Musikken, som tar med seg materiale helt fra 80-tallet og til nyskrevet stoff, framstår som et helhetlig verk som er sterkt, dynamisk, rytmisk, melodisk og feminint på et sterkt vis. Jeg kan nesten ikke se for meg en mannlig bandleder som for eksempel bruker dans på en liknende måte. Bandet har både fremragende solister samtidig som det framstår som et usedvanlig heftig kollektiv. Og Marilyn Mazur er fortsatt en av klodens aller mest uttrykksfulle perkusjonister - sånn er det bare.

Marilyn Mazurs Shamania - herlig, vamt og sterkt.

Fotos: Tor Hammerø

Django Bates - ha alltid noe eget å melde.

Foto: Tor Hammerø

Lalaland, bestående av noen av våre sterkeste stemmer i Håkon Mjåset Johansen på trommer og stemme, Per Jørgensen på trompet, vokal og allehånde ymse og Ole Morten Vågan på bass, fikk tankene av forskjellige årsaker til å gå i retning en forlengelse av den unike trioen Jøkleba der Jørgensen også spiller ei viktig rolle. Årsaken er at også i denne trioen dreier det seg om musikk som befinner seg i skjæringspunktet spontan komposisjon og fri improvisasjon, men med enkelte stemninger og groover på sett og vis medbrakt fra tidligere møter.

Når de denne gangen hadde fått med seg Englands kanskje mest sentrale improvisator, Django Bates, på piano og tenorhorn - og vokal visstnok for aller første gang!!! - så lå veldig mye til rette for stor og spontan hygge. Og det blei det da også!

Her snakker vi kommunikasjon på høyt nivå - de fire "snakka" sammen som bare store improvisatorer kan. Spesielt kontakten mellom Bates og Jørgensen var en opplevelse. Mye var åpent og fritt, men noe var ytterst melodisk og Jørgensen fikk også salen til å nynne unisont med med lukka munn. Jørgensen mintes også 22. juli med sin egen klagemur - et verdig øyeblikk.

Dette møtet opplevdes som en slags stream of consciousness-seanse der den ene Ideen tok den andre og ofte blei fullført hos andre enn der den oppstod. Bare musikanter av dette kaliberet kan kaste seg ut på slike djup og være relativt trygge på at de kommer ned på beina.

Per Jørgensen, Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen - til sammen er de Lalaland - et flott land.

Fotos: Tor Hammerø

Break Of Day på festivalens avslutningsdag er en herlig tradisjon i Reknesparken - spesielt når regnet holder seg unna som klokka 7 i dag. Artist in Residence Ola Kvernberg hadde invitert med søstera si, Jorunn Marie Kvernberg, som sjøl er en meget velmerittert fiolinist i folkemusikktradisjonen.

De sjarmerte oss gjennom en god time med musikk med mange røtter i det deres bestafar, Peter L. Rypdal, hadde skapt av tradisjosnmusikk. Vi snakker om musikk og musikanter som har det meste inne og Ola Kvernberg slutter ikke å imponere. Denne uka har vist at han kan "alt" og hjemme hos familien Kvernberg må det ha vært mye hygge i oppveksten basert på både musikken og smila som blei servert fra scena.

For en start på slutten av festivalen 2016 - nå gjenstår bare sjarmøretappe for Ola Kvernberg i Domkirka klokka midnatt. Det gledes!

PS Jeg benytter også anledninga til å skryte Tor Breivik, Ola Kvernbergs lydmann gjennom hele maratonen, opp i skyene. Han har levert fra første til siste takt! Vi snakker perfekt lydarbeid - intet mindre.

hits