hits

Siste tone er spilt og den var vakker

kommentarer

Ola Kvernberg - for en musikant, for en energi, for et overflødighetshorn. Avslutninga i Domkirka blei akkurat så flott og inderlig som man kunne ønske seg. Tidligere på dagen hadde Morten Qvenild og Eyolf Dale fortalt alle med sanseapparatene inntakt at framtida for norsk jazz - og Moldejazz - er i de tryggeste hender.

Ola Kvernberg - ingen over, ingen ved siden.

Foto: Tor Hammerø

Mye kan sies om Ola Kvernberg. Hvis det er positivt, så stemmer det - slik er det med den saken. Han kan alt, han gjør alt og han gjør det med en livsbejaenhet som er sjelden.

Hans magiske uke som Artist In Residence blei runda av med trioen Kirsti, Ola & Erik - det vil si vokalisten og harpisten Kirsti Huke og trommeslageren Erik Nylander i tillegg til Kvernberg - på et inderlig vis i Domkirka med ei rundreise med utgangspunkt i deres favoritt pop- og rockelåter fra oppveksten. Det er sjølsagt bortimot overflødig å nevne at alt blei gjort på trioens helt unike vis.

Lou Reed og Velvet Undergrounds "All Tommorow Parties", Nick Drakes "River Man", Nina Simones "Wild Is the Wind", ABBAs "The Day Before You Came", Kenny Rogers´ "Don´t Take Your Love to Town", Stevie Wonders "I Just Called" og Nick Caves "Into My Arms" var noe av det menigheta blei servert og hele tida på et kontemplativt, verdig og nedpå vis. Kvernberg på feler og mandolin ga oss nye prov på sin allsidighet og enorme musikalitet, Erik Nylander er en fargelegger av den sjeldne typen og så Kirsti Huke da! Jeg har tidligere bare hatt et avstandsforhold til henne, men nå har jeg både hilst på henne og fått oppleve henne på svært nært hold. Hun er intet mindre enn en strålende vokalist som denne kvelden/natta gjorde det morsomste hun vet om - å synge med denne trioen. Det var mulig å merke på alle slags vis - nydelig, personlig og med en trygghet og sikkerhet i seg sjøl som vitner om storhet.

Når så Morten Qvenild på det massive kirkeorgelet uanmeldt bidro til å lage en versjon av Beach Boys-klassikeren "God Only Knows" som aldri vil bli glemt, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Ola Kvernberg meinte det var på tide å slutte - det var jo godt over midtnatt - fordi folk skulle jo på jobb som han sa. For ei uke, for en mann, for en musikk, for noen opplevelser. Takk til Ola Kvernberg - verdens beste fræning!!!

Kirsti Huke - en vokalist som hører hjemme helt der oppe.

Foto: Tor Hammerø

Kirsti, Ola & Erik - nok et bevis på Ola Kvernbergs enorme allsidighet.

Foto: Tor Hammerø

Tor "Torsken" Breivik har gjort en strålende jobb som lydmann for Ola Kvernberg heile uka. I tillegg tok han på seg strøjobb for Morten Qvenild på avslutningsdagen også - en dag som varte i cirka 20 timer for Breivik!

Foto: Tor Hammerø

The Mad Professor - Morten Qvenild - i arbeid.

Foto: Tor Hammerø

Morten Qvenild både avslutta og starta dagen for mitt vedkommende. Starten var med med hans musikalske laboratorieprosjekt "HyPer(sonal) Piano" som jeg var så heldig å oppleve sjøsettinga av på Kongsberg for et år siden. Siden den gang har han spilt prosjektet et titalls ganger og det har utvikla seg på mange vis sjøl om utgangspunktet og låtene er mer eller mindre det samme.

Han fortalte publikum at han og EDB-en ikke var helt enige fra starten, men at han fikk gjenoppretta vennskapet i løpet av den første låta. Jeg hørte ikke noe til dette i det hele tatt. Jeg hørte derimot nok et bevis på at vi hadde med en av de mest spennende musikantene både dette kongeriket og Tellus har å by på om dagen.

Qvenilds unike innfallsvinkel til å skape musikk i grenseland mellom elektronika, impro, pop, rock og jazz er ikke i nærheten av noe annet mitt sanseapparat har opplevd i alle fall og nok en gang tok Qvenild - som etter en lang fjelltur i Moldeheia nå påstår at han har fått seg ny favorittby...... - meg med til steder jeg aldri har vært på tidligere. Herlig som Qvenilds gamle lærer Jon Arild Eberson ville ha sagt!

Eyolf Dale med sitt "Wolf Valley"-ensemble. Strålende!

Foto: Tor Hammerø

Avslutningsdagen stod i norske musikeres tegn og var en flott manifestasjon på bredden og kvaliteten på norsk jazz. For vel en måned siden hadde jeg gleden av å anmelde Eyolf Dales ferske cd "Wolf Valley" og tillot meg å mene at det likna mistenkelig på et mesterverk.

Nå fikk Dale anledning til å vise oss om det faktisk stemte også i levende live. Med et håndplukka superlag med Kristoffer Kompen på trombone, Gard Nilssen på trommer - som påstå at han skulle sove litt når det blei mørkt, Hayden Powell på trompet, André Roligheten på tenorsaksofon, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin, Per Zanussi på bass samt Dale på piano, fikk vi all den bekreftelse vi kunne ønske oss. For en gjeng har jeg skrevet i notatene mine - og jeg mener det fortsatt.

Dale har skrevet vakre låter, omgitt av nydelige arrangement som framstår som et helhetlig verk i et melodisk, tidløst grenseland som har enormt mye i seg. Når så solistene uten unntak ga musikken ekstra farger og masse empati, så blei dette bekreftelsen på at Eyolf Dale og "Wolf Valley" er en musikant og komponist og musikk for både nåtid og fremtid jeg trodde ville komme. Herlig - nok en gang!

Med det runder Tor de Jazz av Moldejazz for denne gang. 2016 har vært en av de beste årgangene på svært lang tid. Sola skinner på alle slags vis i Molde - bortsett fra der det spilles fotball akkurat nå, men det ordner seg - og nedtellinga til uke 29 i 2017 er allerede i gang!

Festivalsjef Hans-Olav Solli har all mulig grunn til å slappe av med god samvittighet nå. 2016 har har vært en suksess for Moldejazz både musikalsk og økonomisk. Nå er det bare 51 uker til neste gang!

Foto: Tor Hammerø