En av de store gitarheltene

Eric Johnson er en av de store gitarheltene. Av en eller annen merkelig årsak har han aldri slått skikkelig gjennom her hjemme, men med sin første akustiske utgivelse noensinne får han en ny sjanse.

Eric Johnson med kassegitar, piano og sangstemme bekrefter nok en gang hvorfor alle musikanter digger han noe verderstyggelig.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har et langvarig forhold til Eric Johnson (62) til tross for at han vært i aksjon på den internasjonale arena og gitt ut skiver i vel 30 år. Jeg har hørt om han mye lenger enn jeg har hørt han, men musikervenner har snakka mer enn pent om han - lenge. Når så gitargiganter som Carlos Santana, B.B. King og Stevie Ray Vaughan alle har hylla Johnson, så er det mer enn god nok attest for meg. Da Johnson og Mike Stern ga ut fellesalbumet "Eclectic" for to år siden blei det den endelige døråpneren for min del.

Johnson har besøkt de fleste stilarter, men instrumental rock er det som oftest går igjen når han blir beskrevet. Både sammen med Stern og i andre sammenhenger har han også bevist at han er en meget interessant improvisator udi jazzgata, men stort sett har det vært den elektriske seksstrengeren som har vært hans beste venn.

Det skulle altså ta rundt 30 år før han fant ut at han ville gi oss sitt første akustiske visittkort og etter å ha tilbrakt kvalitetstid med "EJ" så er det greit å slå fast at det var på høy tid.

Johnson spiller stort sett gitar, men han benytter også piano og synger mer enn duganes på flere av spora. Repertoaret består av både originalstoff, "Mrs. Robinson" og "Scarborough Fair", Jimi Hendrix´ "One Rainy Wish" og en hyllest til en av hans aller største gitarhelter, Les Paul, med hans "The World Is Waiting for the Sunrise".

Dette er verken rock, pop eller jazz - eller det er det også. Det er uansett nok et bevis på at Eric Johnson er en usedvanlig dyktig og smakfull musikant som bryr seg usedvanlig lite om båser. Herlig!

Eric Johnson

EJ

Vortexan Music/Warner Music

hits