Fantastisk americana

Bill Frisell legger ikke akkurat skjul på hvor han kommer fra – musikken hans har så amerikanske røtter som vel mulig. Når han så serverer den på et så personlig vis som tenkelig, så snakker vi verdensklasse.

Bill Frisell og Petra Halden hadde det hyggelig. Det var de ikke aleine om.

Foto: Francesco Saggio

Det Bill Frisell, sammen med vokalist Petra Haden – ja hun er datter av salige Charlie Haden, bassist Thomas Morgan og trommeslager Rudy Royston serverte oss av amerikansk musikk og kultur, var så langt unna det Amerika Donald Trump prøver å tilrane seg som vel mulig. Dette var nemlig varmt, originalt, spennende og inkluderende – med andre ord ingenting av det Trump står for. Jeg håper for vår alles skyld at de fire rekker hjem for å stemme – jeg er nemlig ikke i tvil om hvor disse fire stemmene vil gå.

Gitaristen, komponisten, bandlederen og ikke minst visjonæren Bill Frisell (65) har i stadig større grad siden vi møtte han først med Arild Andersen og seinere Jan Garbarek på 80-tallet, stått fram som en av de aller fremste ambassadørene for amerikansk musikk. Frisell kjenner absolutt ingen grenser for sin musikktilnærming – det være seg country, rock, soul, blues, klassisk og ikke minst jazz. Alt dette, ofte med humor som ekstra krydder, blir musikk som ingen andre på denne kloden enn Bill Frisell kan skape og formidle.

De som hadde hørt årets Bill Frisell-visittkort, "When You Wish upon a Star", visste så cirka hva de gikk til og de fikk alt og litt til i løpet av de knappe to timene på Victoria, som var fullsatt av et særdeles lyttende og mottakelig publikum. Bandet var det samme som på skiva bortsett fra at bratsjisten Eyvind Kang ikke var med denne gangen.

Petra Haden, en av trillingdøtrene til verdens mest uttrykksfulle bassist Charlie Haden, er en flott og varm vokalist sjøl om hun ikke er noen stor improvisator. Thomas Morgan, en av de mest brukte og ettertrakta bassistene på begge sider av Atlanterhavet de siste åra, har så mye av Charlie Hadens tone og innfallsvinkel til å spille bass at det må være spesielt for datter Haden å ha han bak seg. Rudy Royston er i mine ører, sammen med Brian Blade, to av klodens aller mest kreative og allsidige trommeslagere per dato – intet mindre.

Det betyr at Bill Frisell, med verdens reneste, klareste og mest gjennomsiktige gitartone, omgir seg med et band som faktisk er nærmest perfekt for formålet. Det er å formidle unike versjoner av musikk som har betydd mye for Frisell gjennom oppveksten – ikke minst film- og tvseriemusikk. Vi fikk "When You Wish upon a Star", "Once upon a Time in the West", "Alfie", "Lush Life", "To Kill a Mockingbird", "Psycho", "I Love Lucy", Bond-klassikerne "You Only Live Twice" og "Goldfinger" pluss "Moon River" og temaet fra kultserien "Bonanza" som ekstranummer.

Frisell behersker hele spekteret fra det akk så skjøre til det heftige og støyete. Han er i mine øyne og ører et renessansemennske – USAs svar på Ketil Bjørnstad på mange vis. Hvor vi møter på han neste gang er ikke godt å si – dette stedet var uansett flott og vakkert. Hva med et møte mellom Bjørnstad og Frisell? Det er lov å drømme!!!!