Den 76 år gamle Andrew Cyrille har stått i spissen for moderne trommespill i mange tiår. Nå debuterer han som bandleder på ECM og med hjelp av blant andre Bill Frisell forteller han oss at han fortsatt har det helt spesielle.
Richard Teitelbaum, Andrew Cyrille, Ben Street og Bill Frisell – en meget original kvartett.
Andrew Cyrille har spilt inn plate med alle fra Coleman Hawkins til Cecil Taylor. Vi kan med andre ord snakke om ytterpunkter i jazzhistoria, men Cyrille har altså vært der og med mange stoppesteder midt mellom. Mest kjent er han nok for sitt mangeårige samarbeid med avantgardeikonet Taylor og hans Unit og de seinere åra har vi stort sett møtt han på plateinnspillinger med Trio 3, sammen med to andre modernister i superklassen, nemlig altsaksofonist Oliver Lake og bassist Reggie Workman.
Likevel er det nok slik at for mange så har Cyrille nesten gått i glemmeboka – han har nemlig turnert svært lite i alle fall i vår del av verden. Derfor kan nok denne debuten som bandleder på sjølvaste ECM kanskje bli som en indian summer for Cyrille, som for anledninga har satt sammen et svært interessant band.
Supergitarist Bill Frisell, bassist Ben Street og pianist og synthmann – svært langt unna Joe Zawinul & Co for å si det slik – Richard Teitelbaum, nok en sjeldent hørt veteran i samme aldersgruppe som Cyrille, møttes i studio i Brooklyn, der Cyrille er født og oppvokst, en sommerdag for to år siden for aller første gang som kvartett. Cyrille hadde jobba med alle tre tidligere, men altså aldri sammen. Det skulle i stor grad vise seg å bli et lykketreff.
Ballet begynner med John Coltranes uinnspilte "Coltrane Time", før vi får låter av både Frisell, Street og Teitelbaum samt tre kollektivt unnfanga samtaler der og da. Vi får alt fra det vakre og melodiøse, Frisell er jo en av gjestene, til det åpne, løse og frie i de kollektive ekskursjonene. Hele tida viser Andrew Cyrille oss at han er ei søkende og fri sjel med sin helt egen måte å spille trommer på og skape musikk sammen med andre likesinnede. Manfred Eicher, som har fått ei låt tilegne seg her, og ECM skal ha all mulig ære for å ha bragt Andrew Cyrille frem fra glemselen.
Andrew Cyrille Quartet
The Declaration of Musical Independence
ECM/Grappa/Musikkoperatørene
