Jonas Fjeld og Ole Paus karakteriserer seg sjøl som to rustne herrer. I mi bok er det så avgjort en hedersbetegnelse og her følger tredjemann som passer inn i samme kategori: Ketil Bjørnstad har gitt oss 70-tallet tilbake.

Ketil Bjørnstad avbilda i tiåret han har gitt nytt liv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ketil Bjørnstad (64) har, siden han ble sluppet løs på oss tidlig på 70-tallet, vært en av våre mest produktive kunstnere. Han fortsetter å berike oss. Denne gangen er det akkurat 70-tallet han har kommet til i sin maraton – historien om et liv, historien om en tid. Han er altså svært godt i gang med å ta for seg alle tiåra han har tilbragt her på Tellus og basert på hans tidligere forfatterskap, hans totale kunstneriske virke og nå romanene "Sekstitallet", som kom i fjor, og nå "Syttitallet", så kan jeg faktisk ikke tenke meg noen bedre til å gjøre akkurat det.

Jeg tipper at Bjørnstad er utstyrt med en ekstrem hukommelse eller svært gode researchere – eller begge deler. "Verden som var min", som er undertittelen på romanene, er nemlig også en verden som i stor grad er min. Bjørnstad hjelper meg/oss å gjenoppfriske de viktige, og litt mindre viktige, hendelsene fra tiåret og gi dem et perspektiv som er viktig – faktisk veldig viktig. Hvorfor og hvordan har vi kommet dit vi har kommet i dag er naturlige spørsmål han stiller seg – og oss – og så er det opp til hver enkelt av oss å svare.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad, som aldri rakk å fullføre artiumskurset, skriver godt. Her er det et driv over fortellinga som er sjelden sjøl til han å være om det handler om den politiske oppvåkninga, "Steinerskole-oppgjøret", Club 7-innlemmelsen, "konfrontasjonen" med den klassiske musikkverdenen og ikke minst Bjørnstads personlige/private liv – der han absolutt er privat, men uten å tråkke over streken – som er sjelden. Møtene med frijazzlegenden Bjørnar Andresen – "si fra når du skal spille da så jeg kan ta meg en ronk" – og ikke minst det nære vennskapet med Ole Paus, har vært svært viktige og er ditto beskrevet.

Nok en gang er det en roman på knappe 800 sider som har blitt resultatet av et tiår i "våre" liv. Av og til kan det oppleves som noe ordrikt, men ikke ofte. Bjørnstad våger å skrive langt og kommer så avgjort ned på beina og vel så det. Likevel har det gått for fort noen ganger og små navne- og faktafeil, som er helt unødvendige, dukker opp også denne gangen: Tron Øgrim skreiv fornavnet sitt uten d, Magne Myrmo vant ikke det siste VM på treski – han vant VM for siste gang på treski, trommeslager Espen Rud skriver navnet sitt akkurat slik og i Molde heter hotellet Alexandra – slik er det med den saken. Viktig? Ja, jeg synes det. Med det høye ambisjonsnivåtet Bjørnstad legger seg på, og som han hører hjemme på, er det en enkel sak å luke vekk slike feil.

Når det er sagt så er det som pirk å regne i den store sammenhengen likevel. "Syttitallet – Verden som var min" har nemlig blitt akkurat så bra som jeg trodde og håpet etter fjorårets "debut". Jeg har allerede kommet langt, svært langt, i gledeprosessen som omhandler "Åttitallet" – jeg mer enn aner at Bjørnstad er bortimot i mål med den delen av sin – og vår – verden også.

Ketil Bjørnstad

Syttitallet – Verden som var min

Aschehoug