William Wisting har med utmerket hjelp av Jørn Lier Horst blitt en av våre store krimhelter. Her følger bok nummer elleve i serien om politimannen og både Wisting og Lier Horst holder samme høye standard som vi har blitt vant til.
Jørn Lier Horst er både oppfinnsom og bra.
Jørn Lier Horst (46) har siden 2004 skrevet seg inn i tetsjiktet blant norske krimforfattere. Det sier ikke reint lite for der er nivået særdeles høyt. Den tidligere politimannen har hele tida brukt sin fagkunnskap på rett vis og gjort alle sine historier med den "enkle" og troverdige William Wisting til historier som det har vært lett å flytte inn i og bli værende i til siste slutt.
Slik er det også denne gangen sjøl om det er ei litt annerledes fortelling Lier Horst tar oss med på nå. Det hele starter i nåtid der den erfarne Wisting tar i mot ferske politistudenter på kammeret i Larvik. Raskt forflytter vi oss likevel 33 år tilbake i tid og møter den ferske politimannen Wisting gi seg i kast med noen av sine første utfordringer på det samme kammeret.
De knappe 220 sidene fyker unna på rekordtid. Det er nemlig etterhvert et driv i både språket og historiene til Lier Horst som gjør at de er vanskelig å legge fra seg. Historia strekker seg helt tilbake til 1925, men Lier Horst makter på et finurlig vis å flytte den fram til for 33 år siden – og helt fram til der den starta med de ferske studentene.
På et smart og oppfinnsomt vis makter Lier Horst å koble sammen to historier som det er vanskelig å se noen forbindelse mellom i utgangspunktet. Det har helt sikkert med hans bakgrunn som politimann å gjøre – en politimann glemmer aldri en uoppklart sak som vi har hørt Asbjørn Hansen si i "Åsted Norge" på TV 2 om Trude Espås-saken fra Geiranger.
Jørn Lier Horst gir oss nok en bekreftelse på at han er en historieforteller av rang. Snart er Wisting-dusinet fullt – jeg gleder meg allerede.
Jørn Lier Horst
Når det mørkner
Gyldendal
