Åpningsdagen på årets MaiJazz i Stavanger blei av det herlige slaget der vi både så bakover og samtidig skua fremover med hjelp av Bendik og musikken til salige Eivin One Pedersen.
Bendik med Paolo Vinaccia (delvis skjult), Audun Erlien, Knut Reiersrud og Reidar Skår – deler av kremlaget.
Foto: Johnny Prøis/Maijazz
Det sies og skrives mye om Christer Falck. Mi erfaring er at det aller meste er feil, men med litt hjelp fra han sjøl da….Det aller flotteste med "riksklysa" er at han er en idealist, en igangsetter og en gjennomfører av helt unikt format. Hadde det ikke vært for Falck, hadde ikke Bendik-bandet anno 1991 stått på scena igjen i fjor i forbindelse med 25-års jubileet til den smått legendariske skiva "IX". Så enkelt og greit er det. Da hadde de heller ikke stått på scena under åpningsdagen av MaiJazz 2017. Det hadde vært synd det!
Dette var nemlig tredje gang jeg fikk høre bandet etter gjenoppstandelsen. Først på "premierekonserten" på Kongsberg i fjor sommer, som mest var en nostalgisk trio på mange vis, og seinere på Rockefeller i Oslo – en meget bra utgave av bandet med blant andre Tony Levin som spesiell gjest.
Den tredje og beste utgava av bandet kom i Stavanger denne vakre maidagen. I en bortimot fullsatt Zetlitz-sal i det flotte Konserthuset, satte først Eivind Aarset stemninga på sitt unike vis aleine med hjelp av sitt høyst personlige gitarunivers. Når så Audun Erlien (bass), Knut Reiersrud (gitar), Øystein Sevåg og Reidar Skår (tangenter) og Paolo Vinaccia (trommer) – nærmere kommer man ikke ei supergruppe her til lands – alle var i praktslag, og bandet satt bedre enn tidligere, så blei dette ei herlig stund med musikken fra "IX".
Bendik er nå så mye tryggere i denne situasjonen enn for knapt et år siden at det skinner gjennom fra første sekund. Det hele er mer organisk og dynamisk enn de forrige gangene og musikken holder fortsatt som ei kule i 2017. Tryggheten og lekenheten blei ekstra tydelig da Frode Alnæs overraskende blei invitert med på en gitarbattle med Reiersrud på "Passacaglia" – herlig!!!!
25-års jubileet har nå gått over til 26-års jubileum. For min del må det gjerne fortsette uten utløpsdato – dette er nemlig tidløs musikk med noen av de beste av de beste!!
Eivind Aarset, Paolo Vinaccia, Øystein Sevåg og overraskelsesgjesten Frode Alnæs sørga for full fest på åpningsdagen.
Foto: Johnny Prøis og Øyvind Hagen/Maijazz
Mange har lenge hatt et ønske om at AHA-bandet, som etter en del komplikasjoner skifta navn til Extended Noise, skulle gjenoppstå – i alle fall at musikken til bandets komponist og tangentist Eivin One Pedersen (1956-2012) skulle få en mulighet til å skinne igjen. Under Oslo Jazzfestival skjedde det og heldigvis grep One Pedersens hjemby Stavanger begjærlig muligheten til å få musikken hjem igjen også.
Med Frode Alnæs (gitar), Carl Morten Iversen (bass) og Audun Kleive (trommer) fra den opprinnelige besetninga og med trekkspillvirtuos Frode Haltli som "vikar", blei det et inderlig gjenhør med musikken som har ligget der i underbevisstheten i flere tiår, men som jeg ikke har hørt siden det forrige årtusenet.
For meg var, og er, Eivin One Pedersen en av kongerikets aller beste, mest morsomme og mest oppfinnsomme komponister. Musikken hans er annerledes, den er krevende, den er full av humor og den er spennende – du veit aldri hvilken retning den tar eller i hvilket tempo den dukker opp rundt neste sving.
De fire på scena stortrivdes tydeligvis både med hverandre og musikken – det samme gjorde den begeistra menigheta som enten fikk et gjenhør med One Pedersens univers eller som møtte den for første gang.
Det er vel ikke nødvendig å nevne disse fire herrenes kvaliteter – vi snakker toppklasse hele veien og når det gjelder musikken til Eivin One Pedersen hører den også hjemme der.
Da kan bare resten av MaiJazz uka komme – i dag har jeg plukka ut Al DiMeola og jentetrioen Gurls. Og så skinner sola!!!!
Deler av bandet som het AHA – aller først!!! Frode Haltli, Carl Morten Iversen, Audun Kleive og Frode Alnæs.
Foto: Ieva Kvaselyte Bearbeidelse: Anders Thorén
