Nye favoritter i Køben

kommentarer

Mange nordmenn har reist til København for hyggens skyld opp gjennom åra. Når man så får seg minst to nye favoritter på turen så er jo veldig mye i boks allerede.

Copenhagen Jazz Festival er et voldsomt arrangement. Hvor man enn snur og vender seg i den utrolig fascinerende og vennlige storbyen, er det jazz i godt og vel ei uke - ute som inne. Mange av arrangementene, også med relativt store navn, er gratis. Vi snakker bortimot 1300 konserter og her lider man valgets kvaler hele tida - det er sjølsagt bare mulig å få med seg en brøkdel av herligheta og når avstandene tildels er veldig store, så går en god del tid med til å forflytte seg også.

For min del begynte søndagsfesten utendørs på vakre Sølyst hele ute ved havet i et område der bare de mest bemidlede har råd til å bosette seg. Sola hadde bestemt seg for å spille på lag og det førte til både østers og champagne - for noen......

Jeg nøyde meg med to jampregede sett med stjernelag innen fusionmusikken - jazz som egna seg utmerket for både settingen og publikummet.

Med Mike Stern tilbake i storform, etter at han skada armene sine stygt i ei ulykke, i spissen for Randy Brecker på trompet, det nye stjerneskuddet på seks strengers elbass, Teymur Phell fra Aserbajdsjan, og Return to Forever-trommeslager Lenny White, blei det akkurat et slikt møte publikum på gressplena hadde ønska seg.

Med sin umiskjennelige gitartone på plass igjen, samt sitt usedvanlig vinnende vesen, tok Stern & Co oss gjennom et hyggelig jazzrock-sett med noe av hans stoff og noe av Breckers før det hele blei avslutta med Jimi Hendrix´"Red House" med Stern på vokal! Folket fikk akkurat det de hadde ønska seg, alt var totalt ufarlig, hyggelig og uten en eneste musikalsk overraskelse. Sola skinte om kapp med musikken.

Slik fortsatte det også i andre sett med altsaksofonlegenden David Sanborn og en av klodens hippeste trommeslagere, Dave Weckl, sammen med det danske brødreparet Niels Lan Doky og Chris Minh Doky på piano og bass. Sanborn har gitt meg masse glede opp gjennom åra med sitt personlige uttrykk og tone i grenseland mellom blues, funk og jazz. Det gjør han forsåvidt fortsatt, men trøkket i spillet hans er ikke det samme som i hans storhetstider. Sanborn har vært plaga med seinskader etter å ha blitt ramma av polio som barn og det kan være noe av grunnen til at han ikke er helt der han var for et par tiår siden, men for all del: det er fortsatt bare én David Sanborn og folket stortrivdes i hans selskap også denne gangen.

Mike Stern, Randy Brecker, Teymur Phell, Lenny White, David Sanborn, Niels Lan Doky og Dave Weckl sørga for hygge i solskinnet på vakre Sølyst i København.

Foto: Tor Hammerø

Trinelise Væring er en historieforteller av rang - uansett sjanger.

Foto: Tor Hammerø

Etter et par taxaturer (ja, det heter taxa) gjennom store deler av Dronningens by, var det klart for mitt første livemøte med den danske vokalisten, låtskriveren og bandlederen Trinelise Væring. Jeg kjenner henne i all hovedsak som jazzsanger, men her møtte hun oss med nytt materiale og nytt band i et poplandskap med enkelte jazzelementer. Som Duke Ellington sa en gang: det finnes kun to typer musikk - god og dårlig. Dette var avgjort innafor kategori nummer én.

Med sitt åttemans/kvinners band - hyggelig at halvparten var kvinner - fortalte Væring oss at hun er en engasjert og reflektert observatør og historieforteller. Det skal innrømmes at mine danskkunnskaper - hun sang stort sett på dansk - og oppfattelsesevne ikke strakk til for å få med meg på langt nær alt, men likevel nok til å fatte at her har vi med en artist å gjøre som har noe viktig å melde. Værings saksofonspillende ektemann, Fredrik Lundin, er definitivt en av Danmarks ledende saksofonister og fløytister og fortalte det klart og tydelig med sine strålende solobidrag.

Kvelden blei avslutta på et fullstappa Jazzhouse der den amerikanske trommeslageren og bandlederen Mark Guiliana og hans kvartett spilte for andre og siste dag. For et band, for en musikk, for en slutt på denne søndagen!

Ryktene, og mer enn det, har gått ei stund rundt Guiliana og hans kvaliteter, men dette var første gang jeg fikk anledning til å oppleve han live. Etter hans solide bidrag på David Bowies siste skive, "Blackstar", har mange fler blitt oppmerksom på Guiliana og hans musikk og det lyttende og oppmerksomme publikummet på Jazzhouse visste virkelig å sette pris på det de hadde å bringe til torgs.

Mesteparten av musikken var henta fra bandets to seineste CD-er pluss en nydelig versjon av Bowies "Where Are We Now?". Det pianokoret den unge cubansk/amerikanske pianisten Fabian Almazan serverte oss der, er av typen som går inn i minneboka - intet mindre. Oversikt, dynamikk, luft, innlevelse, teknikk, følelser - det hadde alt!!

Slik svar det også med det avsluttende trommekoret til Guiliana - som på ingen måte dominerte bandet med soloer ellers. Han har bare en voldsom tilstedeværelse i alt han foretar seg - en musikalitet som jeg nesten ikke har hørt hos trommeslagere siden salige Billy Higgins.

Bassist Chris Morissey og tenorsaksofonist Jason Rigby skal heller ikke glemmes - dette vare et nemlig et BAND, men de aller mest minneverdige øyeblikkene stod altså Almazan og Guiliana for.

Jeg har fått meg to nye favoritter i løpet av søndagskvelden i København - i dag venter mye og mangt nytt, blant annet Palle Mikkelborg. Nye rapporter loves fra den strålende byen og festivalen.

Mark Guiliana Quartet - for et band og for noen musikanter!

Foto: Tor Hammerø

Copenhagen Jazz Festival

7. - 16. juli

hits