Bergtatt

Espen Berg takka for den store - den største jazzprisen i Norge hevdes det - på et strålende vis, Natalie Sandtorv viste oss hvorfor hun fortjente talentprisen og Vijay Iyer la lista skyhøyt for Artist in Residence-uka si. Moldejazz er veldig i gang!

Espen Berg og Trondheim Jazzorkester nådde svært langt med sitt bestillingsverk "Maetrix".

Foto: Tor Hammerø

Når man står på mottagersida av Norges største musikerpris uansett sjanger, JazZtipendiat til en verdi på rundt 1 million, så har jeg forståelse for at komponist, pianist og bandleder Espen Berg følte presset. Med fasit i hånd kan han ta verden med ro ei stund - "Maetrix" er et verk for evigheten.

Hamar-gutten Espen Berg (34) har i løpet av de seineste åra i stadig større grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt spesielt talent. Både i hans egen trio og sammen med Marius Neset i forbindelse med hans store bestillingsverk i Molde, har Berg stått fram med sin unike stemme. I Nesets kompliserte verden og ved urfremførelsen av "Maetrix" gikk Berg til verket uten noter - nok en indikasjon på hvem han er og hva han er laga av.

Med ei 13 manns- og kvinnersutgave av Trondheim Jazzorkester - veldig hyggelig og flott at stadig flere jenter tar sin naturlige plass både der og i andre jazzsammenhenger - hadde Berg skrevet et verk som var av typen krevende ikke minst for musikantene på scena. Her var det en del taktarter som ikke var blant de enkleste for å si det slik.

"Maetrix" er musikk skapt av en klok og søkende mann for ditto utvalgte musikanter og ment for et publikum med åpne ører og andre sanser. Det er et verk bestående av vakker og melodisk musikk med masse forskjellige farger som vokalisten Kirsti Huke, fiolinisten Ola Kvernberg, cellisten Marianne B. Lie, saksofonistene Eirik Hegdal, Hanna Paulsberg og Sissel Vera Pettersen, trompeterne Hayden Powell og Hildegunn Øiseth, tubaisten Daniel Herskedal, vibrafonisten Mattias Ståhl, bassisten Ole Morten Vågan, trommeslagerne Hans Hulbækmo og Tomas Järmyr og lydmaestro Tor Breivik, danderte på best mulig vis.

Berg er en systematiker som nesten på matematisk vis tar seg fram dit han vil med musikken sin. Det er et enormt spenn og masse dynamikk i verket og han setter opp møter mellom for eksempel Eirik Hegdal og Mattias Ståhl og seg sjøl og Ståhl som blei minneverdige. Det blei så avgjort den voldsomme trommesoloen til svenske Järmyr også, som er neste års JazZtipendiat sammen med sine Trondheimsbosatte landsmenn Oscar Grönberg og Petter Kraft - du verden for en maktdemonstrasjon.

Avslutningslåta het "Climbing" og det var akkurat det Espen Berg og TJO gjorde: de klatra høyt - svært høyt - med "Maetrix" og de nådde sitt Mount Everest eller Trolltindene, som de kunne skue til fra Molde, på et formidabelt og imponerende vis.

Vijay Iyer la lista høyt for sin Artist in Residence-uke i Molde.

Foto: Tor Hammerø

Kruttsterk start

Har krigsveteraners situasjon noe på en åpningskonsert på Moldejazz å gjøre? Noe så voldsomt når det gjøres med en autoritet som det Artist in Residence Vijay Iyer er i besittelse av.

Pianist, komponist og ikke minst visjonær Vijay Iyer har de seineste åra fått en voldsom oppmerksomhet og anerkjennelse kloden rundt både blant publikum og kritikere. Grunnen eller grunnene er åpenbare: han har noe helt eget å melde og han gjør det på et unikt vis.

Langt og fruktbart samarbeid

Iyer har samarbeida på tre-fire store prosjekt med DJ Mike Ladd de seineste 15 åra. Noe forteller meg at ingen av dem er viktigere og sterkere enn dette. Moldejazz hadde kontakta lederen for de norske krigsveteranene, Thor Lysenstøen, som overtok introduksjonen for festivalsjef Hans-Olav Solli. Det gjorde han på et fint, informativt og faktisk humoristisk vis som satte oss i den rette stemninga for hva som skulle komme.

Iyer og Ladd i spissen for et timanns- og kvinnersband tok oss gjennom en verden som vi altfor ofte og for lett glemmer. En verden som dreier seg om krig, konflikt og mye annet - ikke minst kjærlighet.

Musikalsk hadde Iyer, som sjøl spilte ei ganske beskjeden, men viktig rolle som fargelegger og i liten grad som solist, henta mye fra både jazz, impro, rap/hip hop og rock og satt det samme til noe helt spesielt.

Post 9/11-generasjonen

Veteraner med bakgrunn fra både Afghanistan og Irak stod på scena med sine vitnesbyrd som de framførte sjøl - usedvanlig sterkt og tankevekkende. Som Ladd sa/sang: Before I went to Iraq I died. Vi skjønte hva han og de andre hadde tenkt og opplevd. Maurice Decaul hadde vært midt oppe i helvetet - det kunne vi føle og kjenne og forhåpentligvis ta med oss videre når vi ser TV-bildene flakse forbi.

Beskrivende musikk

Vijay Iyer hadde skrevet musikk som passe utmerket til budskapet. Han hadde med seg spennende modernister som gitaristen Liberty Ellmann og cellisten Okkyung Lee, den glitrende trommeslageren Kassa Overall, flotte vokalister og «elektrikere» og i sentrum for det hele, sterke og ikke minst klare DJ Mike Ladd som deklamerte I have not one son to fight in their wars. Blandinga av rap, jazz, opera, hip hop var av det helt unike slaget - musikk kun Vijay Iyer kunne ha laga.

Lista lagt høyt

Med denne åpningskonserten har Vijay Iyer lagt lista skyhøyt for hva vi kan forvente oss av de fire som skal komme. En liten svipptur til London midt inne i uka skal han også rekke over, men noe forteller meg at en av jazzens og samtidsmusikkens viktigste stemmer kommer til å fikse det helt greit.

DJ Mike Ladd og deler av Vijay Iyers Holding it Down: The Veterans´ Dreams-prosjekt.

Foto: Tor Hammerø

Natalie Sandtorv er en svært så uttrykksfull vokalist.

Foto: Tor Hammerø

Årets Jazztalent 2016 blei den København-bosatte Ålesundsjenta Natalie Sandtorv (28). Som Berg, så hadde Sandtorv også hatt et år på seg til å forberede musikken og konserten hun skulle presentere på denne takk-for-prisen-seansen. Den tida har hun benytta godt.

Sandtorv har søkt inspirasjon i å skrive for dem som er holdt nede - for dem som har en lang og tung vei å gå. Konserten bar overskriften "Freedom Nation" og etter å ha vært i denne nasjonen i en time så er jeg trygg på at dit vil jeg gjerne flytte hvis muligheten byr seg.

Med et håndplukka band bestående av to tangentister, elbass, trommer og saksofon/klarinetter med musikanter fra Norge, Danmark og USA, tok den utadvendte og livsbejaende vokalisten Sandtorv oss med på ei musikalsk reise som inneholdt alt fra impro til rock og indie i alle sjatteringer - i alle fall mange.

Natalie Sandtorv bekrefta at hun er en usedvanlig uttrykksfull vokalist med ei spennende nåtid og framtid foran seg. Musikken var tøff og spennende, men trenger nok noe innstramming her og der, og heldige var vi som fikk være med Natalie Sandtorv største dag i livet - inkludert hennes bryllupsdag - i følge henne sjøl.

Moldejazz 2017 er noe så voldsomt i gang med kanskje det sterkeste og mest lovende jazzprogrammet noen festival noen gang har hatt her til lands.

Heldige var vi som fikk være med på Natalie Sandtorvs største dag.

Foto: Tor Hammerø

hits