Hot i varmen

Torsdagen i Molde bød på flere nye høydepunkt sjøl om den ikke helt greide å matche den fantastiske onsdagen.

Taj Mahal og Keb´Mo sørga for en hyggelig bluestime på vakre Romsdalsmuseet.

Foto: Tor Hammerø

Hot i varmen

To av den moderne bluesens største hadde forent sine krefter og talenter i forbindelse med Europa-turneen denne sommeren. Både Taj Mahal og Keb´ Mo kunne hver for seg stått aleine på enhver bluesscene verden rundt, men sammen løfta de hverandre til nesten i nærheten av bluestaket i alle fall.

Det begynner å bli noen år siden, men Moldejazz har sett i historias lys ei flott blueshistorie å lene seg på. Høydepunktene har vært mange og de som har levd ei stund glemmer aldri B.B. King, Muddy Waters, Gary Moore og Buddy Guy sine forrykende konserter på Molde Kino og Idrettens Hus.

Gjenoppstandelse

Nå har festivalen bestemt seg for å reetablere denne tradisjonen og første par ut blei legenden Taj Mahal (75), i familiære kretser kjent som Henry St. Clair Fredericks, og Keb´ Mo. Navnet Taj Mahal kom til han i en drøm og etter at han emigrerte til Los Angeles fra New York på begynnelsen av 60-tallet og starta band med tenåringen Ry Cooder, har Taj Mahal vært en av ledestjernene i samtidsbluesen.

Keb´ Mo (65), som egentlig heter Kevin Roosevelt Moore, men som fikk tilnavnet av en medmusikant, er født i Los Angeles, men bosatt i Nashville.

Hele spekteret

Festivalsjefen hadde på forhånd meldt at publikum ville bli servert ufarlig blues på Romsdalsmuseet denne fantastisk vakre torsdagen. Det hadde han helt rett i og koschliere setting for en slik utekonsert finnes vel knapt noe sted når været er som det var i Molde denne ettermiddagen og kvelden.

Herrene, som i løpet av sine 140 år tilsammen har fem Grammypriser å slå i bordet med, dekker hele blueslandskapet. Her fikk vi ingredienser fra både deltablues, countryblues, americana, cajun, gospel, soul og bluegrass og ingen av de to gigantene hadde noe behov for å overskygge den andre. De delte broderlig på vokalansvaret mens Mo viste flere eksempler på sin gitarskikkelighet, gjorde så avgjort Mahal det samme på munnspill pluss ukulele og banjo i små doser.

Fint og tett band

Med seg hadde de et ypperlig band som det groova kraftig av fra første takt. Sjølsagt tok det litt tid før det romsdalske publikummet fikk løsna på slipset eller hva de enn måtte løsne på, men etterhvert hadde Mahal og Mo et godt grep på menigheta.

Bandet, med orgel, bass, trommer, to heftige blåsere og Taj Mahals to døtre på bakrunnsvokal, var solid på plass hele veien.

Frøknene Mahal hadde bada i Moldefjorden, far syntes Norge var et nydelig land og alt var som det skulle være. Ingen lot seg provosere – det hele var fullstendig ufarlig og koselig. Kanskje slik det skulle være i idyllen på Museet. Hotte saker!

Monk´s Casino – med humor og respekt.

Foto: Tor Hammerø

I løpet av denne dagen blei det ellers innom mye, uten at jeg fikk det totale bildet av noe eller noen – bortsett fra toppmøtet mellom Enrico Rava og Tomasz Stanko.

Dagen starta med en hyllest til Thelonious Monk som var født for 100 år siden. Den tyske kvintetten Monk´s Casino, med Axel Dörner (trompet), Rudi Mahall (bassklarinett) og legenden Alexander von Schlippenbach (piano) i spissen, har i mange år satt seg fore å spille alle Monks komposisjoner på nesten kortest mulig tid.

Det gjør de fortsatt og de gjør det med humor og respekt og bekrefter på alle mulige slags vis at Monks musikk har mye å gi også i 2017, 100 år etter at ikonet blei født.

Enrico Rava og Tomasz Stanko – to av Europas største trompetere/flügelhornister.

Foto: Tor Hammerø

Det er noen år siden jeg hadde gleden av å høre både den italienske trompeteren Enrico Rava og hans polske kollega Tomasz Stanko. Det var derfor med både forventning og spenning til hvordan de ville låte nå jeg møtte dem i deres nye fellesprosjekt. Rava spilte kun flügelhorn og det danna en ypperlig kontrast til Stankos trompet.

Det er to av de mest markante modernistene i vår del av verden som nå har satt hverandre stevne og det er hyggelig å kunne melde at de er i like godt slag nå som tidligere. Sammen med et ypperlig komp med Gerald Cleaver på trommer, Dezron Douglas på bass og Giovanni Guidi på piano, tok de to oss gjennom et originalt repertoar høyst sannsynlig skrevet av de to. Musikken låt egentlig mer mainstream enn det jeg hadde forventa og balladen med kun Rava, Stanko og Guidi som ekstranummer er noe av det vakreste som har blitt spilt i Molde i år. Det sier ikke så reint lite.

Sinikka Langeland – en utrolig stemningsskaper.

Foto: Tor Hammerø

Fra Rava/Stanko gikk ferden videre i ECM-land til Molde domkirke. Der stod Sinikka Langeland i spissen for sitt flotte ensemble med Arve Henriksen (trompet), Anders Jormin (bass), Markku Ounaskari (trommer) og Trygve Seim (saksofoner) samt Trio Mediæval – den unike vokalgruppa. Der presenterte den flotte vokalisten og kantelespilleren Langeland fra Finnskogen sitt inderlige "The Magical Forest". Mystikk, tro, poesi i skjønn forening der Henriksen og Seims evne til å ta budskapet videre og der Jormins buespill nok en gang tar oss til undervakre steder, bekrefter at Langeland og hennes univers er av det unike slaget. Hun er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber.

Harald Lassen er en av våre aller mest spennende unge musikanter.

Foto: Tor Hammerø

Før dagen blei til natt fikk jeg også med meg noen låter med Harald Lassen og hans kvartett. Den unge tenoristen fra Sørlandet har både via Pixel og ikke minste Mopti, bekrefta sitt potensiale og med sitt nye band forteller han oss nok en gang at han er en av landets aller mest lovende og spennende instrumentalister, komponister og bandledere. Mitt lille innblikk ga signal om at Lassen ønsker å gå i en moderne, melodisk, men likevel søkende retning med musikken sin og i bassisten Stian Andreas Egeland Andersen, trommeslageren Tore Flatjord og den belgiske pianisten Bram De Looze har han funnet et perfekt reisefølge.

Pat Metheny sammen med Jaga Jazzist – for et møte!

Foto: Tor Hammerø

Og før natta blei til dag fikk jeg også med meg en halvtime og vel så det med nok et historisk møte: Jaga Jazzist og Pat Metheny. Som Martin Horntveth sa fra mikrofonen: dette er nesten ikke til å tro! Det var det altså og etter at Metheny hørte Jaga i Molde i 2001, har han hatt et ønske om å få spille med det mangehoda trollet Jaga. Hvorfor sa du ikke fra med en gang sa samme Horntveth til en alltid like smilende Metheny med røtter fra Brunlanes i Vestfold – ikke langt fra Jagas "fødested" – og Mandal.

Kompa av et enormt lysshow spilte "de to" låter fra begges side og jeg fikk med meg blant annet Metheny-klassikeren "Last Train Home" og Jagas "Bananfluer overalt".

Det låt altså så megafett, overveldende og tøft at det nesten er umulig å beskrive og nok en gang fikk vi en bekreftelse på at Metheny, kanskje verdens største jazzstjerne anno 2017, digger norske musikere og deres måte å skape/tenke musikk på noe så vederstyggelig.

Jeg sovna med et smil rundt munnen og våkna til denne utsikten og er superklar for tredje og siste etappe på Metheny-triatlonen denne gangen: i kveld skal han møte Trondheim Jazzorkester igjen. Om det gledes!!!!!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg