Starten på slutten – og hvilken slutt!

Moldejazz 2017 går ubønnhørlig mot slutten og tradisjonen tro begynte det hele klokka 7 med utekonserten "Break of Day in Molde".

Bedre måte å starte dagen på enn sammen med Tore Brunborg og Steinar Raknes sliter jeg med å komme opp med.

Foto: Tor Hammerø

Tenorsaksofonist Tore Brunborg og bassist Steinar Raknes er en relativt fersk duo som allerede har vært i studio og lanserer sin debut-CD nå på seinsommeren. Det er bare å begynne gode seg allerede nå.

Det de to ga oss i det fullsatte amfiet i Reknesparken nærmer seg nemlig det som kan passe inn under betegnelsen magisk og fantastisk vakkert. Det å rusle dit fra Molde sentrum like før klokka 7 på festivalens avslutningsdag er alltid litt vemodig, men også usedvanlig stemningsfullt. Spesielt når været var så perfekt som det var denne lørdagen.

Når så Karin Krog dukka opp som den store overraskelsen så var det bortimot fullbragt.

Foto: Tor Hammerø

De to spilte i all hovedsak egne komposisjoner – den ene vakrere ene den andre. Det var musikk så lyrisk, så melodisk og så perfekt til morrastemninga som vel tenkelig. Egentlig var det vel strengt tatt de to som skapte mye av den stemninga der de kledde hverandre bortimot til perfeksjon.

Når så dronninga sjøl, Karin Krog, steg ut av bilen like ved scena helt mot slutten og sang sin legendariske "Break of Day in Molde", til musikk av Carla Bley, så var det ikke så mye mer å ønske seg av denne morrakvisten. Så flott, så vakkert og så stemningsfullt!

Mer fortjent Molderose enn til Karin Krog kan knapt tenkes.

Foto: Tor Hammerø

Et lite høydepunkt under hver festival har vært utdelinga av Molderosen. Mer verdig og riktig vinner enn årets har vel aldri blitt kåra tidligere. Sjølsagt skulle 80 år unge Karin Krog, som sang på første Moldejazz i 1961, få den hedersbevisninga og det til stormende jubel og trampeklapp. Så fortjent – og bedre start på dagen er ikke mulig å tenke seg.

Edvard Hoem, John Pål Inderberg, Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen ga oss en herlig time.

Foto: Tor Hammerø

Barytonsaksofonist John Pål Inderberg har vært et musikalsk muntrasjonsråd i flere tiår. Sammen med sine jevnaldrende – i følge han sjøl – medmusikanter Trygve Waldemar Fiske (bass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer), har han i vår servert ei herlig trioskive med røtter i cooltradisjonen. Det som er det flotte med Inderberg & Co ser at humoren aldri kommer i veien for det musikalske innholdet og i denne tradisjonen er han en musikant i den aller ypperste klasse.

Samarbeidet med sjølvaste Edvard Hoem var helt nytt for meg og at Hoem også hadde så mange humorgener, kom som en stor og gledelig overraskelse.

Han fortalte om at han blei klar over at han skulle bli forfatter den dagen John Coltrane døde, den 19. juli 1967, og han leste fra si strålende seineste bok, "Landet ingen har sett", om mormora si her i Molde på begynnelsen av forrige århundre. Dikt om nesten tapt kjærlighet redda av Moldefestivalen og en "remiks" av en åpningsprolog til Moldejazz for noen år siden, stod også på repertoaret. Alt lest og framført med snert og humor – Edvard Hoem passa utmerka sammen med Inderberg og trioen hans og hyggeligere måte å tilbringe en lørdagsettermiddag under Moldejazz, innendørs i alle fall, er vanskelig å komme på.

Karin Krog må være verdens yngste 80-åring.

Foto: Tor Hammerø

For ei dame!

Karin Krog var ett av trekksplastrene på den aller første jazzfestivalen i Molde i 1961. 57 år seinere er hun fortsatt det. Det er nesten ikke til å tro.

Av Tor Hammerø

Dagen starta på best mulig vis for både Molde-publikummet og Karin Krog (80). Hun sang nemlig «Break of Day in Molde» som overraskelsesgjest på arrangementet som går under akkurat det navnet hver avslutningsdag klokka 7 i Reknesparken. Der blei hun også tildelt Molderosen – det må være en av de mest fortjente utnevnelsene til den hederen gjennom alle tider.

Perfekt avslutning

Nesten 12 timer senere stod hun på scena i storstua i Bjørnsonhuset og blei hylla av et feststemt publikum. Det er smått utrolig at Krog har runda den anstendige alder av 80 – yngre 80-åring finnes enkelt og greit ikke.

Etter at hennes medmusikanter under ledelse av den meget anerkjente, dyktige og stilsikre amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton, som jeg har en mistanke om gikk i dress og slips lenge før han blei konfirmert, hadde ønska menigheta velkommen med et par låter av Eroll Garner og Jan Johansson, var det tid for dronninga av norsk jazz sin inntreden.

Krog har jo en innfallsvinkel til det å skape musikk som ikke kjenner mange grenser, men denne kvelden og konserten var via materiale som hørte hjemme i mainstreamepoken med røtter i både swing og bebop. På sett og vis er det der Krog har vokst opp og hun har alltid følt seg veldig hjemme i dette materialet.

Billie Holiday

En del av repertoaret var henta fra salige Billie Holidays repertoar: «My Man», «I Must Have that Man», «Some Other Spring», som Krog har spilt inn på plate med en annen Moldevenn, Dexter Gordon, og «Miss Brown to You». Krog tolka dette materialet på sitt eget uforlignelige vis – hun gjorde det som alltid til sitt eget.

Etter et lite kvartett-mellomspill med Olle Adolphsons nydelige melodi «Trubbel», blei det mer materiale i nesten samme gate med tenorsaksofonisten Lester Young som en liten gjennomgangsfigur, blant annet Charles Mingus´ melodi som Roland Kirk hadde satt tekst til og som var en hyllest til Young.

Ellers sang Krog såkalt vocalese, det vil si tekst til en instrumentalsolo, skrevet av Jon Hendricks til soloer spilt av Stan Getz og Lars Gullin før det hel blei avslutta med en groovy versjon av «Ain´t Nobody´s Business If I Do».

Takk til Kikkan

Etter at Krog hadde takka både festivalen og gründer Otto Chr. «Kikkan» Sættem, som var tilstede, og sine ypperlige medmusikanter fra Danmark og Sverige – strålende solistiske prestasjoner av både Backenroth og Lundgren hele veien – og som hun mente var både snille og renslige, blei festen avslutta med en vakker versjon av «God Bless the Child».

Karin Krog er ei dronning som ikke har noe å bevise, men som gjør det hver gang likevel.

Karin Krog og Scott Hamilton – en perfekt match.

Foto: Tor Hammerø

Jan Magne Førde har laga et storverk.

Foto: Tor Hammerø

Verdig og flott avslutning

Det har seg jo slik at alt flott må få en slutt. Slik var det også med Moldejazz 2017, men verdigere og mer storslått punktum enn det Jan Magne Førde og hans medmusikanter satte, er det vanskelig å ønske seg.

Av Tor Hammerø

Det har seg slik at jeg hadde privilegiet å få overvære premieren på Jan Magne Førdes «Mezzing» i Nidarosdomen under Jazzfest i mai fjor. Det blei en nærmest voldsom opplevelse og jeg brukte betegnelser som mektig og majestetisk om det jeg blei utsatt for. Jeg hevda også at det ville bli umulig å fremføre verket noe annet sted enn i nasjonaldomen. Noe av dette sår jeg fortsatt for, men noe har jeg tatt feil i.

Fortsatt mektig

Verket Førde, som mange kjenner fra en årrekke i Brazz Brothers, har skrevet, er nemlig fortsatt både mektig og majestetisk. Det jeg går tilbake på er at det faktisk er mulig å oppføre det et annet sted enn i Nidarosdomen – i alle fall i Molde Domkirke.

22. juli

Avslutninga på Moldejazz 2017 falt på den 22. juli – en dato som er spikra fast i de aller fleste nordmenns bevissthet etter det grusomme som skjedde denne datoen for 6 år siden. Den gangen var Domkirka også sentral i den umiddelbare sorgprosessen – nå fungerte «Mezzing» som en slags påminnelse om hva som aldri må skje igjen. Det var ei stemning og en høytid over det hele fra Førde kom vandrende med sin trompet gjennom kirkerommet til det hele var over, som sørga for den riktige verdigheten i en sådan stund.

Hele verden

Jan Magne Førde har gjennom Brazz Brothers-epoken, og også under eget navn, vist at han er en komponist av meget solid kaliber. Her hadde han tatt med seg mye av tankegodset som han har brukt tidligere, men bare gjort det enda mer «voldsomt» med et helt brassband pluss et stjernelag bestående av Kenneth Ekornes (perkusjon), Roger Ludvigsen (gitar), Rus Nygård-Pearson (bass) og ikke minst Henning Sommerro på orgel, piano, trekkspill og vokal.

Førde har som vanlig henta inspirasjon fra kilder som afrikansk musikk, norsk tradisjonsmusikk, jazz og gudene vet hva, som det vel heter i Domkirka, og satt det sammen til noe som er umiskjennelig Førde-musikk.

Her blei vi servert alt fra det voldsomme med Sommerro på orgelet der murene i kirka stod og dirra til det vare og følsomme der tankene fikk mulighet til å finne ro.

Lyd og lys

Lysmesteren gjorde en fin og dynamisk jobb og lydmaestro Asle Karstad gjorde nok en gang bare det hans magiske fingre og ører er i stand til: å få dette verket til å fungere nesten perfekt i et nytt rom. Moldejazz 2017 blei avslutta med låta «Endless» – et symbol på at alt flott, som for eksempel Moldejazz, også er uendelig. «Mezzing» blei ei flott avslutning på en fantastisk festival.

PS Som den gode sunnmøring Jan Magne Førde er, så mente han at publikum burde kjøpe minst to CD-er på vei ut. Siden dette tildels er improvisert musikk, så er jo muligheten avgjort der for at hver enkelt CD kan låte forskjellig, mente han.

PS 2 Nå er det bare 51 uker igjen. Det gledes allerede!

Jan Magne Førde sammen med sitt kremlag og flotte Molde Brassband.

Foto: Tor Hammerø

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg