Nei, her snakkes det ikke om friidrettsklanen Ingebrigtsen, men musikkfamilien Cohen. Klarinettist Anat og sopransaksofonist Yuval er nemlig søster og bror til trompeteren Avishai og her møter vi sistnevnte på hans andre ECM-innspilling.
Trompeteren Avishai Cohen har noe djupt personlig på hjertet.
Noen av oss hadde den utsøkte glede å oppleve Anat Cohen i Molde i sommer i det framifrå bandet Woman to Woman. Der mer enn bekrefta hun at de musikalske genene i familien Cohen fra Tel Aviv i Israel er av det utsøkte slaget. Det har hun også gjort i en rekke andre sammenhenger, blant annet i familiebandet 3 Cohens der også Avishai og Yuval er like viktige ingredienser.
Anat har enn så lenge fått mest oppmerksomhet av de tre søsknene. Hun er da også en fantastisk klarinettist – og saksofonist – men 39 år unge Avishai, som debuterte i et lokalt storband ti år ung, har gjennom fire førsteplasser i kritikeravstemninger i DownBeat mer enn antyda at han er klar for "å ta opp kampen" med lillesøster.
Etter studier ved Berklee i Boston, gikk turen til New York – den samme reiseruta har også Anat tatt. Der etablerte Avishai seg raskt som en av de mest spennende og mest interessante trompeterne i tradisjonen etter sin store helt, Miles Davis. I tillegg til å lede sine egne band, har Cohen vært en sentral bidragsyter i det prestisjetunge SF Jazz Collective i seks år og første gang vi møtte han i ECM-sammenheng var som sidemann med tenorsaksofonisten Mark Turner på hans "Lathe of Heaven" i 2014.
Der fikk nok ECM-sjef Manfred Eicher virkelig opp ørene for Cohen og i fjor debuterte han for selskapet med "Into the Silence" der landsmannen Yonathan Avishai spilte piano og Nasheet Waits trakterte trommene, noe de også gjør her. Bassansvaret er overlatt til nok en New York-basert israeler, Barak Mori.
Det er ikke akkurat hvert år Eicher gir ut plater to år på rad med den samme bandlederen, men Cohen har åpenbart fått ei solid stjerne hos sjefen og det er det all grunn til. Her er det bandet, kollektivet, som står i sentrum sjøl om alle fire får godt med tid til å vise seg fram. Han hevder sjøl at dette er hans drømmelag og det er mulig å skjønne det.
Det er perfekt balanse i bandet og det er masse luft og rom til å hygge seg med. Cohen er sjøl utstyrt med en klokkeklar og tydelig tone som, til tross for at han har lytta mye på Miles, er hans helt personlige. De fem låtene, som varierer fra knappe fire til vel tolv minutter, er alle sterke, melodiske og rytmisk interessante og alle er ført i pennen av Cohen.
For mange av oss her i steinrøysa er Avishai Cohen, som ikke må forveksles med landsmannen og bassisten med samme navn som spilte med Chick Corea for noen år siden, et relativt ferskt bekjentskap. Det er avgjort på tide at vi får opp ørene med en eneste gang.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Avishai Cohen
Cross My Palm With Silver
ECM/Grappa/Musikkoperatørene
