Try This at Home

Michael Brecker laga ei skive som heter "Don´t Try This at Home". Heldigvis fulgte ikke Petter Wettre det rådet og hans hyllest av sitt store forbilde vil bli huska lenge. Svært lenge.

Petter Wettre med sitt stjernelag - Michael Brecker passa på i bakgrunnen.

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Petter Wettre har aldri sett noen grunn til å legge skjul på sin store beundring for Michael Brecker som forlot tida for ti år siden, bare 57 år gammel. Med sin unike innfallsvinkel til å skape musikk og sin ytterst personlige måte å spille saksofon på, influerte Brecker tusenvis av musikanter og begeistra millioner av musikkelskere. Jeg var i New York på en stor jazzhappening den dagen Brecker ikke makta kampen mot kreften lenger og kan bekrefte at det var en helt spesiell stemning i den store jazzfamilien den dagen.

Oslo Jazzfestival syntes heldigvis at Wettres idé om en hyllest i forbindelse med at det var ti år siden den viktige stemma stilna, var god. Wettre har drevet livslang "forskning" i Breckers liv og levned og i løpet av denne kvelden fikk han på alle vis ut essensen i Breckers budskap og musikk, samtidig som han viste oss hvilken stor musikalsk personlighet han er i seg sjøl.

Med et håndplukka lag med den svenske bassisten Daniel Franck, Hermund Nygård på trommer, Hans Mathisen på gitar og Jørn Øien på tangenter, tok Wettre oss gjennom et tverrsnitt av Breckers musikalske univers. Det er altså musikk så tøff, så intens og så personlig at ingen annen kunne ha unnfanga den og jeg tror ikke det er mange andre enn Petter Wettre som kunne ha videreformidla den heller - i alle fall ikke slik.

Wetttre & Co var særdeles godt "pålest" og at dette var en høytidsstund for de på scena - og oss i salen - var lett å merke. Wettre hadde tatt på seg finskoa og alle hadde pønta seg, ikke minst Nygård som ikke kasta vesten en gang! Apropos Nygård - for en vanvittig bra trommeslager han er; for et trøkk, for en intensitet, for en ekthet!

Det samme kan på mange vis sies om de andre også - dette var et perfekt lag for denne strålende hyllesten og med høydepunkter som "Itsbynne Reel", med overraskende fiolingjest, Kathrine Hvinden Hals, den nydelige balladen "When Can I Kiss You Again?", som Brecker spilte på sin siste skive, og Pat Methenys "Song for Bilbao", blei dette intet mindre enn en minneverdig opplevelse.

For de som tror på slikt, så kikka nok Michael Brecker ned fra skya si og smilte og takka Petter Wettre for hyllesten og kanskje sa han "I´m glad you tried this at home". Vi som var så heldige å være der var i alle fall det.

Hermund Nygård - for en trommeslager, for en musikant!

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

De møttes igjen Michael Brecker og Petter Wettre.

Foto: Tor Hammerø

Før vi kom så langt blei kvelden innleda med Ola Kvernbergs Steamdome. Det er altså et band og en musikk så voldsom og så tøff at den utvider de flestes oppfatning av hva og hvem Ola Kvernberg er som musikant radikalt. Musikken er rocka, groovete og intens på et annet vis enn det vi har hørt fra Kvernberg tidligere og med to trommeslagere og en perkusjonist, to gitarer av og til - Kvernberg er en av dem - elbass og orgel og Tor Breivik på lyd og en lysmester i samme klasse, så blei dette en fin introduksjon for meg av Sentralen som konsertlokale. Tøft - drittøft som det vel heter på Moaskiftet, Kvernbergs hjemtrakter.

Steamdome fra Moldejazz i fjor.

Mellom disse to utblåsningene fikk jeg også med meg nok et møte med trioen Gurls. Det var stor stas da jeg hører dem på Maijazz i Stavanger og det var enda stasere nå.

Hanna Paulsberg, tenorsaksofonist i stjerneklassen, har sammen med vokalist Rohey Taalah og bassist Ellen Andrea Wang, laga ei musikalsk "forestilling" så morsom, så sjølironisk, så musikalsk original og så bra at det bare er å heise flagget.

Det handler en del om Paulsbergs "jakt" på den rette og for bandets og musikkens skyld, så "håper" jeg at hun aldri finner han! Da vil jo tilsiget av ideer til tekster tørke inn og det vil jeg ikke. Når det er sagt så unner jeg Paulsberg alt godt: hun viser med dette bandet og denne musikken en allsidighet mange nok ikke visste om og omringa av Taalah - for en grooooooovy vokalist - og Wang - ei stjerne i seg sjøl, og trommeslager Henrik Lødøen, som sjølsagt var plukka ut på audition og ikke bare av musikalske kriterier, så fortalte Gurls oss at kongeriket nok en gang er berika av noe helt nytt.

Gurls fra Maijazz i Stavanger.

Foto: Tor Hammerø

Oslo Jazzfestival

Fredag 18. august

Sentralen og Nasjonal Jazzscene Victoria

hits