Pangavslutning

kommentarer

Brazz Brothers med universalgeniet James Morrison og Rebekka Bakken med toppa startoppstilling - en ypperlig måte å avslutte Oslo Jazzfestival på.

James Morrison kan alt, spiller alt - og gjør det humor.

Alle foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Etter 33 timer i flygemaskina var australske James Morrison klar som blekk for nok et møte med sine norske sjelsfrender i The Brazz Brothers. Hvis jetlag oppfører seg slik vil jeg ha det hver dag, for mer velopplagt, spillesugen og suveren spillemann er det ikke mulig å finne på bygdene nå til dags.

James Morrison er intet mindre enn et universalgeni som kan spille alt som blir satt foran han. Tar jeg ikke mye feil har han spilt inn storbandskive der han trakterer alle instrumentene og alle stemmene!!!!!

Denne kvelden var det trompet, flygelhorn, trombone, tenorhorn (?) og piano som stod på programmet - såvidt jeg husker. Bortsett fra trompeten, var alle instrumentene på lån, men det gjorde ikke Morrison det aller minste.

Med det livsbejaende Brazz Brothers, med brødrene Helge (trombone og vokal) og Jan Magne Førde (trompet og flygelhorn), Runar (horn) og Stein Erik Tafjord (tuba), Kenneth Ekornes (trommer og perkusjon) og Kåre Nymark jr (trompet), som bød på et hjertelig gjensyn etter flere års pause for min del, tok Morrison oss gjennom et tverrsnitt av sitt musikalske liv med alt fra "St. James Infirmary" via "You Are My Sunshine" og nydelige "Danny Boy" til en av mine favorittlåter gjennom alle tider, Joe Zawinuls urgroovy "Mercy, Mercy, Mercy".

Når Morrison i tillegg til å være en instrumentalist av Guds nåde - han fikser høydetrompet som få andre og han spiller så inderlig og nedpå som vel tenkelig når det passer seg - også har en scenepersonlighet som sørger for at han har publikum i sine hule hånd fra første sekund, så blei dette en hyggestund av de sjeldne.

Med et Brazz Brothers i toppslag og en musikant av ypperste kaliber som James Morrison som gjest, kunne ikke avslutningsdagen på festivalen kommet bedre i gang faktisk. Da gjenstod det bare for Morrison å fly 33 timer tilbake til sitt kjære Australia.

The Brazz Brothers og James Morrison - en perfekt match.

Kenneth Ekornes - et orkester i seg sjøl.

Rebekka Bakken - et musikalsk fyrverkeri.

Alle foto: Matija Pužar /Oslo Jazzfestival

Rebekka Bakken kommer aleine på scena, setter seg ved pianoet og synger Tom Waits´"Time". Fra da av og i godt og vel 90 minutter eier hun rommet og gir publikum et varmt, personlig og alt for sjeldent møte med en artist vi her på hjemmebane kjenner alt for lite til.

Bakken stakk til New York for mange år siden for å leve ut drømmen. Det har hun så definitivt gjort, men etter flere stopp rundt om i Europa, så er hun heldigvis tilbake i kongeriket nå.

Bakken, som er besjela med ei særegen og høyst personlig stemme, masse humor og sjølironi, skriver flotte låter om både hverdagslige og viktige temaer. I sin musikalske verden, som henter uhemma fra pop, rock, kabaret, kveding, folkemusikk, salmer, jazz og gudene vet hva, ga hun oss ei slags "forestilling" som gikk rett hjem og med rødvinsglasset i sin nærhet - herlig med en artist som dropper vannflaska (!) - storkoste hun seg i like stor grad som publikum virka det som.

Med et stjernelag med Rune Arnesen på trommer, Børge Petersen-Øverleir på gitar og vokal og Jonny Sjo på elbass, som alle fikk plass til å fortelle oss hvilke strålende instrumentalister de er, bekrefta Bakken at vi har en vokalist, låtskriver og formidler blant oss som fortjener mye mer oppmerksomhet her hjemme enn hun har fått.

Med flotte festivaler både i Bodø, Stavanger, Trondheim, København, Molde og Oslo bak meg, er det bare å se fram til 2018 og ny festivalsesong. Det gledes allerede!!!!!

Bakken med sitt superlag med Jonny Sjo, Rune Arnesen og Børge Petersen-Øverleir.

hits