Dette er mitt første møte med krimforfatteren Hans Olav Lahlum. Jeg har bare meg sjøl å laste for at det har tatt så lang tid – jeg har nemlig ingen problemer med å skjønne hvilken enorm kapasitet vi har med å gjøre.
Hans Olav Lahlum er en smart og engasjerende krimforfatter.
Det kommer ikke akkurat som noen bombe at nivået på norsk krimforfatteri befinner seg på et særdeles høyt nivå. Med Jo Nesbø som ledestjerna, i alle fall internasjonalt, har det blitt tatt megaskritt de siste tiåra. Det er nesten slik som med norsk jazz: etter at Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal la lista skyhøyt på 60- og 70-tallet, så har stadig nye generasjoner fulgt etter og mer enn markert seg på den internasjonale scena også.
Jeg kjenner altså bare Lahlums helter K2 og Patricia av omtale, men det gjør for så vidt ingenting her siden "De fems tegn" ikke har noe med dem å gjøre. Dette er en helt frittstående roman basert på ganske så historiske hendelser og med et persongalleri som er helt nytt fra Lahlums hånd og hode.
Som i Aslak Nores "Ulvefellen", så henter også Lahlum bakteppet for sin psykologiske thriller i andre verdenskrig. Nores drama blir værende i den tidsperioden, men Lahlum tar den med inn i vår tid. Det gjør han på et særdeles elegant og intelligent vis og bakteppene fra 1944, som han kommer tilbake til fem ganger, er nødvendige og ikke overdrevne for fremdriften av storyen.
Synd, straff, hevn og tilgivelse blir nevnt som nøkkelbegreper for denne romanen og det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Med et godt og lettlest språk tar Lahlum og fanger meg fra første side – og han slipper meg aldri. Grusomme hendelser som skjedde i Trondheim mot slutten av krigen, følger hovedpersonen gjennom hele livet og, av personlige årsaker, ønsker han å gjøre noe drastisk med det – i mange land.
Lahlum benytter seg av forfattergrepet der vi som lesere helt fra starten vet hvem den skyldige er. Spenninga ligger i om han "lykkes" i sitt forehavende eller om politiet, med den danske etterforskeren Pernille Frederikke Andersen i spissen, greier å finne frem til han før han får gjort det han har satt seg som sitt siste livsmål.
"De fems tegn" er annerledes, spennende og drivende godt skrevet. Jeg tror på Lahlum hele veien, plottet er realistisk og persongalleriet er troverdig. Det skulle altså ta sin tid før jeg fikk lest min første Lahlum – det blir garantert ikke den siste. Dette er nemlig krimlitteratur på aller øverste internasjonale nivå.
Hans Olav Lahlum
De fems tegn
Cappelen Damm
