Det er noe så ujålete og ekte over Diana Krall at hun fikser alt fra hotellbaren på Sheraton i Sandvika til Oslo Spektrum som den naturligste ting på jord. Hun kommer ruslende inn til flygelet, lurer på om vi har det bra og derfra og ut er det egentlig spill mot ett mål.
Det er ikke sceneshowet akkurat som preger en Diana Krall-konsert.
Foto: Matija Pužar
Historia om Diana Kralls suksess er mer faktisk mer spennende enn musikken hennes. Det er nesten ikke til å tro at hun nesten fyller Oslo Spektrum med den musikken hun har dedikert livet sitt til – standardjazz med enkelte krydder fra andre musikalske inspirasjonskilder, men hele tida med standarduttrykket i bånn. Skrur vi klokka tilbake til 1988 da hun var lobbyunderholder på Sheraton i Sandvika noen uker, og spilte mer eller mindre det samme som denne søndagskvelden vil jeg tro, var det lite eller ingenting som tyda på denne voldsomme suksessen.
Heldigvis er det slik at kvalitet holder i massevis – noen ganger. I tilfellet Diana Krall (52) har det vist seg å holde stikk. Som første gang jeg hørte henne, i den lille og intime Alexandra-kjelleren under Moldejazz i 1997 der hun spilte flere kvelder, så er det MUSIKKEN det handler om. Krall er født og har vokst opp med standardjazz på brødskiva i British Columbia i Canada og det er dette uttrykket og denne musikken hun har videreforedla helt tida siden. Scenene har blitt noe annerledes etter hvert og de siste gangene jeg har hørt henne har vært i en stor idrettshall i Kongsberg og seinest på den store utescena i sølvbyen.
Nå var det altså Oslos storstue som var arenaen og jeg må innrømme at jeg var spent på hvordan dette «lille» og ganske så stille uttrykket ville passe inn i dette enorme rommet. Det gikk helt strålende med utmerket håndverk utført av Kralls faste lydmann og vi, som satt noen hundre meter unna, fikk med oss det minste pust og vispekomp i perfekt balanse.
Krall ga oss enkelt og greit mer av det hun alltid har levert i løpet av de knappe to timene. Iført en elegant svart buksedress kom hun ruslende inn, hilste og talte opp – one two three four. Det starta med Nat King Coles «´Deed I Do», gikk videre med far og datter Coles «L-O-V-E», «Isn´t it Romantic?», «Night and Day», «Blue Skies» og avstikkere med Tom Waits´ «Temptation», Burt Bacharachs «Walk on By», Joni Mitchells « A Case of You», Peggy Lees «I Don´t Know Enough About You», Bob Dylans «This Dream of You» før hun avslutta med sin egen «Departure Bay». Alt bundet sammen med småprat der hun blant annet fortalte om flygelet hun spilte på som hun hadde kjøpt her i Norge etter en utekonsert, muligens den på Kongsberg, og som hun gleda seg til å komme «hjem» til hver gang hun var på disse trakter. Hun fortalte oss også at hit ville gjerne ta med seg familien og bosette seg – velkommen skal hun, Elvis Costello og tvillingene deres være.
Sammen med et kremlag med fiolinisten Stuart Duncan, bassisten Robert Hurst, trommeslageren Karriem Riggins og gitaristen Anthony Wilson – de tre sistnevnte har vært med Krall i åresvis – ga Krall oss et usminka, ekte og stilsikkert musikalsk bilde av hvem hun er musikalsk anno 2017 – en svært så personlig sanger og en usedvanlig smakfull pianist. Det er akkurat den samme som jeg opplevde for første gang for 20 år siden og som mange etterhvert skryter på seg at de hørte i Sandvika i 1988. En flott og regnfull kveld i Oslo – en type vær som Diana Krall påstod at hun trivdes godt i. Og som sagt: Hun, Elvis og gutta boys skal være hjertelig velkommen!
Aleine med et flygel – holder lenge det også når det er Diana Krall som styrer butikken.
Foto: Tor Hammerø
Dina Krall
Oslo Spektrum
1. oktober 2017