hits

The one and only

Michael McDonald er en vokalist man enten elsker eller hater. Jeg hører definitivt ikke hjemme i kategori to.

Michael McDonald er en legende - intet mindre.

Helt siden 70-tallet har Michael McDonald (65) vært en svært så særprega og populær vokalist - i enkelte kretser. Han har fått en rekke tilnavn opp gjennom karriera si, The King of Blue-Eyed Soul og Cottonmouth er et par av dem, men for oss som har digga han helt siden Steely Dan- og ikke minst Doobie Brothers-tida, så har kvalitet og personlighet vært fellesnevnere på alt Michael McDonald har foretatt seg. Det er det fortsatt.

Med ujevne mellomrom, dette er hans ellevte soloalbum og første siden 2008, dukker denne høyst personlige stemma opp og det tar sånn cirka et hundredel å avgjøre at det er Cottonmouth som er på besøk igjen. Tilnavnet har han forresten fått fordi det er noen som mener det er vanskelig å skjønne hva han synger!

Nok en gang er det sofistikert musikk med spor av både pop, rock, soul, funk, jazz, fusion, rhythm and blues og sikkert mye mer som preger McDonalds univers. Her er det elleve låter, stort sett skrevet av far sjøl både når det gjelder tekst og musikk, i en sedvanlig blanding av ballader som er av det forførende slaget og tempolåter som groover ut av ville helvete.

Når McDonald som alltid har med seg a-lags folk som Robben Ford og Michael Landau (gitar), Marcus Miller (elbass), Larry Goldings (orgel) og Branford Marsalis og Tom Scott (saksofoner), så sier det seg sjøl at tonefølget også er i de beste hender.

De som har digga Michael McDonald opp gjennom åra, kan bare heise flagget - her er det mer av det samme som han har gitt oss tidligere. De som ikke har likt han tidligere kan bare styre unna denne gangen også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael McDonald

Wide Open

BMG/Warner Music

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar