hits

Arvtakeren

Det kommer aldri noen ny Nat «King» Cole, men det kommer neppe noen som er bedre i stand til å føre arva videre enn Gregory Porter heller.

Gregory Porter har utstråling på de fleste vis.

Det tok si tid før Gregory Porter (45) slo gjennom både på hjemmebane i Junaiten og på den internasjonale scena, men etter at han «breaka» med «Water» i 2010, så har det vært snakk om verdensherredømme - intet mindre. Porter har vunnet det som er å vinne av leser- og kritikeravtemninger kloden rundt og det er mer eller mindre enstemmig vedtatt at vi har med verdens beste mannlige jazzvokalist å gjøre.

Før 2010 spilte Porter på små klubber og stort sett for døra - slik er det ikke lenger. Nå fyller han de store salene kloden rundt og han snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Årsakene er nok mange og sammensatte, men hans varme og store stemme kobla med et repertoar «alle» kan drømme seg bort med, er garantert noen av de viktigste.

Når Porter nå har bestemt seg for å hylle legenden og ikonet Nat «King» Cole (1919-1965), så vil det garantert ikke få noen negative konsekvenser for verken Coles minne eller for Porters status nå eller i åra som kommer. Cole var først en pianist av solid klasse, men etterhvert var det jo vokalisten Cole som la verden for sine føtter. Det er med andre ord ikke småtterier Porter gir seg i kast med, men i mine ører mestrer han oppgava på et ypperlig vis og det er fordi han gjør det på sin måte.

Hadde Porter forsøkt å gjøre «Mona Lisa», «Miss Otis Regrets», «Sweet Lorraine», «The Christmas Song» og elleve andre klassikere forbundet med Cole slik sjefen gjorde det, så ville det gått gæernt. Ingen kan nemlig gjøre Nat «King» Cole bedre enn Nat «King» Cole.

Med et a-lag - vanligvis bruker Porter å omgi seg med sitt faste band som han har jobba med helt siden tida før gjennombruddet - bestående av Ulysses Owens på trommer, Reuben Rogers på bass og Christian Sands på piano pluss Terence Blanchard på trompet på to spor, samt London Studio Orchestra arrangert og dirigert av Vince Mendoza og en gjeng av Los Angeles´ beste studiomusikere i tillegg, har dette blitt en flott og varm hyllest i beste Gregory Porter-ånd. Her kommer det forsåvidt ikke en eneste overraskelse eller noe som vil ryste allmuen, men det er ikke med dette materialet eller med denne hyllesten det skal skje heller.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gregory Porter

Nat «King» Cole & Me

Blue Note/Universal

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar