Pianisten, komponisten og bandlederen Gerald Clayton hører så avgjort med til framtida i amerikansk jazz.

Gerald Clayton spiller mer enn i løse lufta.

Det er mulig Gerald Clayton (33) hadde et valg, men som sønn av bassist John Clayton og med saksofonist, fløytist og medbandleder i Clayton Brothers, Jeff Clayton, som onkel, så kom det ikke akkurat som noen bombe at det blei jazzmusikant av Gerald også. Både som sidemann sammen med blant andre Diana Krall, Michael Bubblé, Charles Lloyd og Ambrose Akinmusire, har Clayton vist oss at han er en usedvanlig allsidig og spennende pianist. Med sitt fjerde visittkort under eget navn, bekrefter han også at han har noe eget å komme med også som komponist.

Clayton, som har skrevet og arrangert all musikken her, inviterer oss inn i et akustisk, moderne hardbop-landskap med solide røtter tilbake til 60-tallet. Med ei to saksofon-frontrekke bestående av Logan Richardson og Ben Wendel, forsterka av Dayna Stephens på ett spor, og med Justin Brown på trommer og Joe Sanders på bass – toppen av den unge New York-kremen med andre ord – pluss perkusjonistene Henry Cole og Gabriel Lugo på flere av spora og med resitatørene/vokalisten Aja Monet, Carl Hancock Rux og Sachal Vasandani som originalt krydder, byr Clayton på ei annerledes, melodisk og utfordrende reise.

Solistisk holder «Tributary Tales» sjølsagt høy standard, men det er likevel det kollektive uttrykket som ofte er det mest tiltrekkende og originale. Gerald Clayton forteller oss med det at han er ei original stemme som lett kan være med å prege amerikansk jazz i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gerald Clayton

Tributary Tales

Motéma Music/Naxos Norway