Mot slutten for den største

John McLaughlin er i manges ører en av de aller største gitaristene gjennom alle tider. Nå har han meldt at han i alle fall trapper kraftig ned – det gjør han heldigvis mens han er på topp.

Det er vi som skal takke – John McLaughlin & the 4th Dimension.

John McLaughlin (75) har helt siden slutten av 60-tallet hatt en bortimot ikonisk posisjon i både jazz- og musikkverdenen generelt. Etter at han satte kursen over fjorden fra England til USA, Miles Davis og Tony Williams, tok det kun kort tid før «alle» skjønte at gitarismen hadde fått en ny retningsgiver.

Siden har det vært slik; McLaughlins eminente smakssans, utrolige teknikk og høyst personlige tone – hans utstråling i alle mulige sammenhenger fra et akustisk samarbeid med Paco de Lucia og Al Di Meola, hans duosamarbeid med Carlos Santana, hans fusjon med med rock, jazz og indisk musikk i Shakti og de seineste åra i hans egne fusionband 4th Dimension.

Tidligere i år meldte McLaughlin at turneen han akkurat har avslutta i USA, kom til å bli hans siste på den sida av Atlanterhavet i alle fall. Helsa er ikke det den en gang var – McLaughlin føler at han ikke er i stand til å gjøre det han vil på lange turneer i alle fall. For oss på denne sida av dammen er det fortsatt håp – McLaughlin er bosatt i Monaco så da er ikke reisebelastninga så stor heller.

Basert på det han og 4th Dimension gjorde på den legendariske klubben Ronnie Scott´s i London i mars i år, så er det ikke mye – ingenting faktisk – å utsette på McLaughlins evner på alle mulige vis. Her er han tilbake på klubben der det hele mer eller mindre starta før turen gikk over til USA og Miles og at McLaughlin føler at han har kommet til sine egne, hersker det liten tvil om.

Sammen med den indiske trommeslageren og «rapperen» Ranjit Barot, den engelske tangentisten og trommeslageren Gary Husband – som vi har hørt en del her hjemme med flinkisen Per Mathisen i det siste – og elbassisten Etienne Mbappé fra Kamerun – et stabilt band gjennom mange år – tar McLaughlin oss med på ei etnisk fusionreise med både mye rock og jazz i seg.

Ingen kan spille fort som McLaughlin, men hele tida med substans – han har sjølsagt ingenting å bevise og gjør det derfor hele tida. Han tar´n også helt ned og stortrives også i de mer luftige og åpne landskapene.

Ingen er flinkere en John McLaughlin – så får folk kalle han og det han gir oss hva de vil. Jeg kaller det stor, god og tidløs musikk servert av en av de aller største. Måtte han fortsette så lenge helsa, hodet og fingrene holder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John McLaughlin & the 4th Dimension

Live@Ronnie Scott´s

Abstract Logix/MusikkLosen

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg