Ahmad Jamal. Bare smak på navnet – det låter musikk hele veien.
Ahmad Jamal – det blir ikke så mye mer smakfullt.
Pianisten Ahmad Jamal (87), døpt Frederick Russell Jones, men etter at han konverterte til islam i 1950, bytta han navn og har så avgjort blitt mer kjent som Ahmad Jamal. I godt og vel seks tiår har Jamal hatt en helt spesiell posisjon i jazzmenigheta – en posisjon han sørga for å gi seg sjøl ved utgivelsen av plata «Live at the Pershing: But Not For Me» i 1957 sammen med bassisten Israel Crosby og trommeslageren Vernel Fournier. Der viste Jamal for første gang fram sitt høyst personlige uttrykk – et uttrykk han har vært trofast mot siden.
Jamal er oppvokst i bebopskolen, men valgte å ta´n ned i et mer cool-liknende, melodisk og lettfattelig landskap. Det førte til at mange mente at det han drev på med nærma seg cocktail-piano eller lettbeint underholdningsmusikk. Jeg mener det er veldig feil og denne innspillinga, gjort i juli 2016, er et godt bevis på det.
Med sin kvartett bestående av den tidligere Weather Report-perkusjonisten Manolo Badrena, bassisten James Cammack og trommeslageren Herlin Riley, tar Jamal oss på ei herlig, sval og usedvanlig melodisk og personlig reise med unike og neddempa versjoner av kjente låter som «Sometimes I Feel Like a Motherless Child» og «Autumn Leaves», pluss en rekke egne komposisjoner, inkludert to versjoner av hyllesten til en by som garantert kommer høyt opp på lista til Jamal, «Marseille». Her har han også skrevet en verbal hyllest, som på den ene versjonen blir resiterert/rappet av Abd al Mailk og på den andre sunget av Mina Agossi.
Musikken er gjennomført smakfull og varm – ingenting er «farlig» her. Det gjør godt fra tid til annen og ingen andre enn Ahmad Jamal kan dette «språket» bedre.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ahmad Jamal
Marseille
Jazzbook Records/Jazz Village/Naxos Norway
