hits

Back to the 80´s

Tramteateret hadde en stor hit med den låta. Ketil Bjørnstad hadde så avgjort også et nært forhold til dette tiåret og hans tredje runde i det voldsdomme prosjektet å skrive seg gjennom sitt liv, har blitt nok en bekreftelse på et enormt forfatterskap både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet.

Ketil Bjørnstad i en stilstudie fra det spennende 80-tallet.

I løpet av de siste tre åra har de heldigste av oss hatt gleden av å bli med på Ketil Bjørnstads ambisiøse reise fra tidenes morgen - for hans del - fra 60-tallet (inkludert litt av 50-tallet) og foreløpig til slutten på 80-tallet. Det har tatt sin tid å komme gjennom årets roman, både fordi den som de andre også er omfattende og klokker inn på knappe 800 sider og fordi en rekke av Bjørnstads kolleger har funnet ut de også skulle gi ut ganske så omfangsrike romaner denne høsten. Når det er sagt, eller skrevet, så lever denne beskrivelsen av et særdeles spennende, viktig og hendelsesrik tiår også inn i det nye året og med oss i åresvis fremover.

Det er det med dette enorme Bjørnstad-prosjektet, som nå altså er halvveis, at det blir med oss både i nåtid og i fremtid fordi det i tillegg til å være flott litteratur, også er ei «forelesning» i vår egen tids historie som er en nyttig påminnelse for oss som var til stede og som samtidig kan være ei «lærebok» i historie for stadig nye generasjoner.

Researchen som Bjørnstad, og sikkert mange medhjelpere, har gjort og husken hans er intet mindre enn imponerende. Vi blir minna om store og små hendelser som satte spor i de fleste av oss og så tar Bjørnstad oss nok en gang med inn i sin private sfære - uten å bli for privat.

Likevel overrasker han ganske kraftig når han flesker til mot litteraturkritikerne Cathrine Krøger og Ane Farsethås og musikkanmelder Ståle Wikshåland. Dette «svaret» har nok ligget til marinering noen år og noe forteller meg at Bjørnstad har lengta etter å få lufta ut.

På det nasjonale og personlige planet var Treholt-saka den aller viktigste for Bjørnstad på 80-tallet. Han engasjerte seg voldsomt for den i noens øyne forhåndsdømte Treholt - han la enkelt og greit hodet på blokka, noe som kanskje til og med gikk ut over karriera hans både som forfatter og musiker. Hans engasjement er strålende beskrevet og får garantert flere enn meg til å tenke seg om nok en gang.

Så ebber 80-tallet ut med Murens og kommunismens fall i hele Øst-Europa og med det ender sjølsagt også Bjørnstads 80-tall. Mer dramatisk og mer spennende avslutning kunne verken vi eller Bjørnstad ønske oss og det borger for et 90-tall vi skal få stifte bekjentskap med mot slutten av året. Det er bare å glede seg - Bjørnstad er nemlig fortsatt i storform.

PS Så er det en av mine kjepphester da. Navn skal skrives riktig - punktum. Med det store apparatet Aschehoug har til sin disposisjon bør vi forlange at slikt skjer og trøsten er at det er bedre denne gangen enn tidligere. Uansett: Sjefen i Jugoslavia het Tito og ikke Titov, Ullevaal stadion skrives slik og ikke Ullevål som sjukehuset, Lech Walesas kone heter Danuta og ikke Damita, Lars Jacob Krogh var heller aldri NRKs USA-korrespondent, Olof Palmes sønn heter Mårten og ikke Morten og nylig avdøde statsminister Odvar Nordli het det og ikke Oddvar Norli. Navnepolitiet lover å pusse brillene til «Nittitallet» kommer - jeg gleder meg allerede.

Ketil Bjørnstad

Åttitallet - Verden som var min

Aschehoug

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar