hits

Legenden slo til

Billy Cobham - bare det å smake på navnet lukter musikkhistorie. For mange blei det også både et godt gjensyn og gjenhør med musikken de vokste opp med. Torsdagen under Bodø Jazz Open bød også på det grenseløse bandet Ánnásuolo og den spennende oppvoksende slekt med Juno - med fire jenter og en gutt i bandet!

Trommeikonet Billy Cobham (73) er intet mindre enn en levende legende. Etter at han var med Miles Davis, Mahavishnu Orchestra og skapte egen musikk, blant annet med det legendariske albumet «Spectrum», blei han sett på som en innovatør med sitt enorme trommeoppsett med to basstrommer. Han blir også kåra til verdens raskeste trommeslager! På oppdrag fra festivalen blei jeg spurt om å intervjue Cobham live foran publikum - en særdeles hyggelig opplevelse som man kan se på hjemmesida til Bodø Jazz Open eller på Facebook-side mi.

Når det er sagt så må jeg ile til å innrømme at jeg aldri har vært superfan av trommespillet til Cobham. Imponert ja, men sjelden berørt. Det blei jeg heller ikke denne gangen. Sammen med et empatisk lag med franskmennene Jean-Marie Ecay på gitar og Camélia Ben Naceur på tangenter, det chilenske elbassfantomet Christian Galvez og engelske Junior Gill på perkusjon, tok Cobham, iført skjorte med nasjonalfargene til sitt hjemland Panama og med sitt varemerke pannebåndet, oss med på ei rundreise i det meste av det han har holdt på med fra rundt 1970 og frem til i dag.

For meg har Cobhams musikk alltid vært ganske så forutsigbar og det er den dag i dag også. Både melodisk og rytmisk er han og bandet hans sjølsagt veldig på plass med sitt fusion- eller jazzrock-uttrykk, men musikken tar meg altså ikke med til spennende steder. Uansett var et stort å få høre Billy Cobham i levende live - faktisk for første gang.

Billy Cobham ga folket akkurat det de kunne forvente - en rundreise i hans musikalske historie.

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Med sin høyst personlige miks av jazz, pop, elektronika og ikke minst samisk musikk, herlig dekorert av live video/stillsbilder på stor skjerm bak bandet, makta Ánnásuolo å gjenskape, og vel så det, stemningene de ga oss da bandets debutskive kom for et års tid siden. Tangentisten Eirik Fjelde, trommeslageren Jakop Janssønn, vokalisten Marianne Pentha og elbassisten Svein Schultz, er det perfekte reisefølge for komponist, gitarist og bandleder John-Kåre Hansen.

Med tekster av Nils-Aslak Valkeapää, flott framført av Pentha som ikke er noen improvisator, men straight tekstformidler, danderte den empatiske kvartetten de melodiske utgangspunktene til Hansen på et fint vis og skapte nydelige, vakre og vare stemninger.

Ánnásuolo tok oss med til steder de færreste av oss har vært på før.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Kvelden blei avslutta sammen med kvintetten Juno. De er alle andreårs studenter ved jazzlinja i Trondheim og det er veldig hyggelig å se at kjønnsbalansen, i alle fall i dette tilfellet, er snudd fullstendig på hodet også i jazzens verden.

Med Georgia Wartel Collins fra Sverige på bass, Thea Ellingsen Grant, fra Gvarv i Telemark, og Malin Dahl Ødegård fra Åndalsnes på vokal, Mona Krogstad fra Trondheim på tenorsaksofon og Ingvald Vassbø fra Egersund på trommer, tok Juno oss inn i en verden der de miksa jazz, pop, hip hop, impro, humor og seriøsitet på et flott vis i kun eget materiale.

I en slik akustisk og tørr setting er det lite å gjemme seg bak og det trenger da heller ikke Ellingsen Grant og Dahl Ødegård som har stemmer som klinger fint sammen og som ofte fullfører hverandres setninger på et inderlig vis.

Og de som lurer på hvordan det kan gå når ambassadøren på Cuba byr på fri bar, bør lytte til Juno ved første og beste anledning.

For ordens skyld: Jeg er invitert til festivalen av Bodø Jazz Open. Så er det sagt.

Juno, fra jazzlinja i Trondheim, fortalte oss at framtida er i de beste struper og hender.

Foto: Tor Hammerø

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar