En svært innholdsrik fredag på Bodø Jazz Open inneholdt alt fra Bodil Niska med England Brooks, Broen og Nypan Trio til Procol Harum. Noe for de fleste smaker vil jeg mene.
Marianna S. A. Røe i Broen – der skjer det mye!
Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open
Broen er et fyrverkeri live.
Foto: Tor Hammerø
Broen har blitt hypa kraftig i det siste – og det med veldig god grunn. Den timen de delte med publikum i Bodø var mitt første møte med bandet og jeg var egentlig forberedt på at musikken kunne gå i alle mulige retninger. Det gitarist Lars Ove Fossheim, trommeslager Hans Hulbækmo – for et oppkomme, for en motor!, synthsjef Anja Lauvdal, tubaist Heida Karine Jóhannesdottir Mobeck og vokalist Marianna S. A. Røe ga oss i en herlig blanding r&b, rap, jazz, impro, psykedelia, dub, elektronikk, støy – og sikkert mye annet – er altså popmusikk anno 2018, så hip at de fleste sikkert ikke vil få den med seg. Samtidig er den så tøff, moderne, unik, spennende og original at den bør ha et stort potensial både her hjemme og ikke minst internasjonalt hos musikkelskere som vil bli utfordra og som vil utvide horisonten sin. Beintøft – enkelt og greit!
Bodil Niska sammen med et nydelig lag med dyktige musikanter og England Brooks på vokal som gjest.
Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open og Tor Hammerø
I den helt andre enden av jazzskalaen fant vi litt tidligere på kvelden tenorsaksofonist Bodil Niska sammen med Magne Arnesen på piano, Hans Backenroth på bass og Roger Johansen på trommer. I et herlig standardlandskap med alt fra «Danny Boy» til «Sometime Ago» – alt enten i ballade- eller maks medium tempo – ga Niska oss sine tolkninger av dette tidløse materialet som man bare kunne lene seg tilbake å kose seg med.
Niska gir seg ikke ut for å være noe annet enn den hun er – en saksofonist i Ben Webster-skolen med en stor og varm tone med masse luft og vibrato som gjør det hun elsker så godt hun kan – og det holder mer enn lenge det! Når hun så fikk besøk på slutten av sin god venn England Brooks, bosatt i Bodø, som blant annet sang «On a Clear Day» og Gregory Porters «Water under Bridges» i en vakker duett med Arnesen, så fikk den fullsatte salen akkurat det de hadde kommet for: En herlig rundreise i jazzens tidløse repertoar fremført på et inderlig vis av et dyktig og empatisk lag.
Procol Harum – still going strong etter vel 50 år. «Stemma» helt venstre.
Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open
Procol Harum, det legendariske bandet som blei oppkalt etter katten til manageren for godt og vel 50 år siden, hadde samla fullt hus i Bodø storstue, Stormen. Stemma – Gary Brooker – er den eneste gjenværende fra starten, men du verden som han holder det hele i gang fortsatt. Han låter slik han alltid har gjort med sin ru, litt slitne og høyst personlige røst og de nye medlemmene holder også bra standard.
Procol Harum anno 2018 bød på godt og vel to timer med «greatest hits», og det har vært en del av dem, men jeg har likevel en mistanke om at stordelen av publikum var kommet av en eneste grunn: «A Whiter Shade of Pale». Det er en den mest spilte låta i Storbritannia etter andre verdenskrig – vi snakker ikonisk, ikke mindre. Den kom – helt til slutt, må vite.
Sjøl om jeg ikke har noe voldsomt sterkt forhold til Procol Harum, så var det likevel en stor opplevelse å få høre giganthiten i levende live – sjøl om ventetida blei i lengste laget for meg.
Nypan Trio spilte Bodøfolket inn i natta.
Foto: Tor Hammerø
Den lange kvelden blei ekstra lang for dem som fylte det fine restauranthuset Hundholmen Brygghus til ut i de bittesmå timer. Der spilte to band i to etasjer om hverandre til avisbudene sikkert var i gang med dagens jobb.
Det settet jeg fikk med med meg med Nypan Trio, bestående av Daniel Buner Formo på orgel, Truls Rønning på trommer og sjefen sjøl Øyvind Nypan på gitar, bekrefta at her har landet en orgeljazztrio som holder meget høyt nivå med sitt originalskrevne materiale. Det groover og det swinger akkurat slik sånn musikk skal låte og da var det lett å ta kvelden på opptur.
