Musikken felemannen Nils Økland skaper fører til Spellemannpris. Det er til å forstå – og vel så det.
Nils Økland Band – en helt egen organisme.
Du verden så beroligende. Du verden så vakkert. Det var mine to første reaksjoner etter at Nils Økland Bands "Lysning" hadde inntatt heimen. Nils Økland, med sine tre forskjellige feler som skaper helt forskjellige stemninger på de ni spora som sjefen har skapt grunnlaget for, men som bandet har vært med å utvikle til det de har blitt, beveger seg i musikalske landskap han er helt aleine om. Han har enkelt og greit skapt sin egen sjanger.
Økland har befunnet seg i verdener med utgangspunkt i alt fra rock, folkemusikk, barokkmusikk, fri improvisasjon og jazz. Dette har han tatt med seg videre i sin stadige søken etter sitt eget uttrykk og om han har funnet det!
I mine ører er det folkemusikken og jazzen som er de mest fremtredende kildene her. Det er en søken, en åpenhet, en ekthet og en skjørhet i dette uttrykket og denne musikken som gjør at man blir sittende ytterst på stolen – redd for å gå glipp av den minste detalj. Her er nemlig alt like viktig – alt er biter av en musikalsk vev så unik og personlig som vel tenkelig.
Økland har med seg akkurat det samme bandet som på "Kjølvatn" som kom på ECM i 2014. Det vil si Sigbjørn Apeland på harmonium – også kjent som trøorgel, Mats Eilertsen på bass, Rolf-Erik Nystrøm på alt- og barytonsaksofon og Håkon Mørch Stene på perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar. Her snakker vi øverste hylle fra forskjellige sjangre og de fem kan hverandre og intensjonene til musikken så godt at "Lysning" har blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Nils Økland Band
Lysning
HUBRO/Musikkoperatørene