Maestro Arild Andersen, som Tommy Smith kaller sjefen, har sammen med Paolo Vinaccia en trio på aller øverste hylle. Her følger nok et bevis på det.

All grunn til å smile for Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia.

De som har fulgt mine skriverier ei stund, vil ikke bli det minste overraska over at jeg er begeistra over det Arild Andersen & Co bringer til bordet. Slik er det denne gangen også.

Denne trioen, med i mine ører en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, Paolo Vinaccia som befinner seg i det samme sjiktet og sjefen sjøl, med ei utstråling, en varme, en tyngde og inderlighet i uttrykket sitt han er helt aleine om på Tellus i alle fall, har i godt og vel et tiår utvikla landskapene sine til noe ingen andre band er i nærheten av.

Her møter vi dem live i Østerrike en høstdag i 2016 og, siden jeg har til gode å høre trioen ha en dårlig dag, blir det ikke overaskende veldig bra denne kvelden også – og publikum er hørbart enige med meg.

Alle seks låtene, som tar oss gjennom alt fra vakre ballader til fullt øs pøs, er ført i pennen av Andersen og flere, som "Mira" og "Inhouse" kjenner vi godt fra før. Uansett er det godt å være i disse låtenes og denne trioens selskap for her er det så mye livsbejaenhet, empati og musisering på høyt nivå at det motsatte ville være noe i nærheten av uforskammet.

Jeg har altså ikke gått lei denne organismen på noe slags vis ennå. Den voldsomme fornyelsen er ikke påtakelig, men det greier jeg meg godt uten – i dette tilfellet. Det er nemlig bare så forbanna godt å være sammen med herrene Andersen, Smith og Vinaccia og musikken de skaper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Arild Andersen

In-House Science

ECM/Naxos Norway