Svært overraskende stakk Hegge av med Spellemannprisen for debutskiva si. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor.
Hegge – bandet sitt det!
Uten at jeg sitter på denne fulle oversikten, så er det i alle fall sjelden at en debutant vinner en av de høysthengende prisene i norsk musikkliv i alle fall i jazzkategorien. Men så er Hegge en sjelden organisme også da – på så mange vis.
Bjørn Marius Hegge (30) fra Stjørdalen litt nord for Trondheim, var egentlig gitarist. Han gjorde et tappert forsøk på å komme seg inn på jazzlinja der oppe hos Rosenborg, men lykkes ikke. Da tenkte unge Hegge like godt at han kunne skifte instrument og prøve på nytt. Et år og tre måneder etter at han begynte å spille bass kom han inn – en utrolig prestasjon i seg sjøl.
Nå er han ferdig med sin formelle utdannelse og for to år siden inviterte han med seg trommeslager Håkon Mjåset Johansen, saksofonistene Jonas Kullhammar, fra Sverige, og Martin Myhre Olsen og pianist Vigleik Storaas og kollektivet Hegge var raskt et faktum.
Med sju låter alle skrevet av sjefen, servert i alle herrens tempi, tar dette kremlaget oss med på ei akustisk reise med utgangspunkt i bebopens rike og med tydelige referanser til både souljazz a la Cannonball Adderley, trøkket til Charles Mingus og originaliteten til Ornette Coleman, men alt anno i dag.
Hegge har på sett og vis gått motstrøms med dette uttrykket og akkurat derfor er det så hyggelig at det har blitt så himmelstormende bra og at de har fått en bit av den anerkjennelsen de fortjener.
Alle leverer sjølsagt på øverste hylle her og spesielt morsomt er det å høre de to saksofonistene utfyller og utfordrer hverandre – en gang til og med med fire saksofoner samtidig. Både Hegge og Bjørn Marius Hegge er organismer det skal bli usedvanlig spennende å følge i åra som kommer.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Hegge
Vi är ledsna men du får inte längre vara barn
Particular Recordings/Musikkoperatørene
