Audun Ellingsen og Wenche Losnegård – tilsammen 1816 – inviterer oss inn et mørkt, men likevel varmt popunivers med tydelige jazzovertoner.
Audun Ellingsen og Wenche Losnegård – til sammen 1816 – gir oss noe vi trenger.
Foto: Ole Marius Fossen
Det begynner å bli mange etterhvert med jazzbakgrunn som med stort hell har ønska å utforske mer popaktige landskap. 1816 – oppkalt etter året det aldri blei sommer – har så avgjort lykkes i sitt første forsøk.
Bassiten Audun Ellingsen og vokalisten Wenche Losnegård har sammen skapt landskap jeg har vanskelig for å sammenlikne med noen andre. I mi bok er det et stort kompliment. De har med andre ord søkt og funnet fram til noe eget – en egenskap de ganske så sikkert har tatt med seg fra jazzen.
Bortsett fra en tekst skrevet av Inger Hagerup, her oversatt til engelsk, har duoen skrevet alt av både tekster og musikk. Med sitt lett nasale, flotte og transparente uttrykk viser Losnegård at hun er en tekstformidler som hører hjemme helt der oppe.
Ellingsen har sammen med Losnegård har skapt noe som kan kalles usedvanlig melodiøs, vakker og unik akustisk kammerpop. Med sine medsammensvorne Erik Nylander på trommer og perkusjon og Gregor Ridell, som blant annet har spilt med Radiohead, på cello har de utforma noe som er både spennende og personlig. I tillegg dukker det også opp gjester på de helt riktige stedene som vokalistene Mattis Myrland og Hans Martin Austestad og saksofonistene Rolf-Erik Nystrøm og Anders Lønne Grønseth.
Det er kanskje et litt mørkt budskap i musikken til 1816, men samtidig er det så mye varme og skjønnhet i den at det balanseres på et ypperlig vis. Det er i alle fall en flott opplevelse i være sammen med 1816.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
1816
1816
1816/Musikkoperatørene