Heilt fantastisk

Det har vært sagt og skrevet før, men sjelden stemmer det så bra som på denne helt spesielle Ane Brun-konserten: hun kom til sine egne og de tok vel i mot henne. Det er en ekthet og inderlighet i det Moldejenta foretar seg også med andres materiale som gjør at hun eier rommet fra det sekundet skoene klakker over scenegulvet i enorme, men likevel nesten intime Oslo Spektrum, til hun takker for seg nesten to timer seinere.

Den blå timen – Ane Brun i egne, men samtidig andres landskap.

Foto: Tor Hammerø

Helt siden Ane Brun spilte på gata i Barcelona, aleine med sin gitar, og egentlig helt siden gymnastida på jenterommet i Kringstadbukta, har hun hatt et nært og godt forhold til andres musikk og spilt dem – det som på ny norsk kalles coverlåter. For de aller fleste av oss har vi blitt kjent med henne gjennom hennes eget låtunivers og via det har hun fortalt oss gang etter gang at hun har mye – veldig mye – å melde og fortelle oss.

Denne kjærligheten

For ei stund siden blei Ane, som mange av oss, fanga av den store kjærligheten. Til tross for at forholdet sprakk, så fullførte hun heldigvis prosjektet hun var i gang med: å sette sammen ei samling kjærlighetssanger som i stor grad har fulgt henne fra ungdomstida i Molde. Det førte til den glitrende dokumentasjonen med skiva «Leave Me Breathless» i fjor høst og endelig skulle et norsk publikum også få høre henne på dette sidesporet.

Første og siste gang?

Etter tre fulle hus på ærverdige Dramaten i Bruns adopterte hjemby Stockholm, stod altså Oslos storstue for tur denne lørdagskvelden. Skal vi tro Brun, og det skal vi jo, så var dette høyst sannsynlig siste gang hun tok med seg disse sangene til ei scene og de knappe 4000 som fylte Spektrum kan takke seg sjøl for at de benytta anledninga. Dette blei nemlig en minneverdig kveld på alle slags vis.

Publikum var nok forberedt på at dette blei en kveld uten en eneste Brun-låt, men vokalkvartetten Iris, som både varma opp og bidro på noen låter med Brun også, sørga for at heller ikke det skjedde. De gjorde fire Ane-låter og det å høre fire svensker synge «Du gråter så store tåra» på uforfalska Molde-dialekt var nesten verdt turen aleine!

Klinedans

Sammen med en empatisk strykekvartett og de fantastiske følgesvennene Martin Hederos (Soundtrack of Our Lives, Tonbruket, Ulf Lundell) på tangenter og fiolin og Johan Lindström på pedal steel og vanlig gitar, tok Brun oss gjennom hele «Leave Me Breathless»-skiva og mere til. Stemninga blei satt med to Bob Dylan-sanger, «Make You Feel My Love» og «Girl from the North Country», og Brun framstod fra første takt så trygg og sikker at man nesten skulle tro at hele seansen foregikk hjemme på kjøkkenkrakken.

Brun fortalte oss at det neppe blei de store danseutskeielsene i løpet av denne konserten, men kunne likevel ikke se bort fra at det kunne ende opp med en og annen klinedans eller tryckare, som det heter der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia. Det gjorde det garantert – enten i løpet av konserten eller kanskje etterpå….

Her stod de nemlig i kø: med Anes umiskjennelige s-er, et av hennes herlige bumerker, fikk vi alt fra Elvis Presleys «Always on My Mind» via Foreigners «I Want to Know What Love Is» til Sades «By Your Side» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi». Alt gjort på et uhyre personlig vis med ditto arrangement av blant andre Hederos og Lindström.

Spesielt sterkt blei det da «Show Me Heaven» blei innleda med opptak fra Anes mobil av vakker fuglesang på hennes kjære Harøya – ei øy full av minner og hvis det er mulig så er jeg sikker på at pappa Knut Anker, som forlot tida for noen år siden, satt der opp på skya si og smilte ned til sin kjære Ane.

Et annet høydepunkt var hennes hyllest til sin gamle spansklærer på Molde gymnas, Americo Araya, som inspirerte henne til å lære språk og som blei heidra med «Alfonsina y el Mar» – på spansk må vite.

Med glitterjakke

Brun bød på nesten et ekstra sett som ekstranummer, iført ny glitrejakke, og der fikk vi låter som ikke er med skiva som a-has «Hunting High and Low» – da venta jeg bare på at Morten Harket skulle komme ruslende inn for å synge duett -, Beyonces «Halo» og da Cyndi Laupers «True Colors» ebba ut, stod det ikke mer igjen på ønskelista.

Lys, lyd, utstrålinga, ektheten, inderligheten, tryggheten, personligheten – hele pakka var på plass denne flotte lørdagskvelden i «intime» Oslo Spektrum. Denne konserten og opplevelsen kan lett gå over i kategorien hvor var du da Ane Brun spilte coverkonserten sin. Så flott og minneverdig var det nemlig. Som Ane Brun sa om både publikum og hele konserten: Detta e heilt fantastisk. Det synes vi også!

Oslo Spektrum, Oslo, 14. april

Publikum: 3800

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg